Metapolitisk strategi versus relasjonell strategi : mot en modell for utviklingslands strategivalg under NØV-forhandlingene

Abstract

METAPOLITISK STRATEGI VERSUS RELASJONELL STRATEGI Mot en modell for utviklingslands strategivalg under NØV-forhandlingene En stat kan følge to strategier i internasjonale forhandlinger (Krasner 1985): Den ene strategien er å maksimere gevinsten innenfor de eksisterende institusjoner (relasjonell makt-atferd), den andre strategien tar sikte på å endre selve institusjonene og reglene for samhandling (metamakt-atferd). Oppgavens siktemål er å undersøke hvilke faktorer som påvirket i hvilken grad et utviklingsland la vekt på en metapolitisk strategi i forhandlingene knyttet til kravene om en Ny Økonomisk Verdensorden. Mens mye av faglitteraturen retter oppmerksomheten mot å forklare utviklingslandenes atferd som gruppe, er fokus i denne oppgaven å forklare landenes ulike vektlegging av metamakt- strategi. Oppgavens ambisjon er med utgangspunkt i teoretisk diskusjon å generere hypoteser som kan bidra til å forklare variasjoner i landenes vektlegging av metapolitisk strategi. I denne diskusjonen trekker jeg veksler på flere ulike teorier og perspektiver. Stephen Krasner (1985) hevder at utviklingslandenes hovedmål er økt kontroll og redusert sårbarhet, og at de derfor ønsket regimer basert på autoritativ allokering heller enn de rådende markedsbaserte regimer. Dette peker fram mot en hypotese om at de mest sårbare utviklingslandene i størst grad la vekt på metapolitisk strategi i NØV-forhandlingene. Sårbarheten kan være både økonomisk og politisk: Land som har en økonomi som er sterkt sårbar for svingningene i den internasjonale økonomien vil i større grad ønske seg internasjonal styring enn land som er mindre sårbare, og regimer med et svakt politisk grunnlag vil i større grad ønske å redusere svingningene i økonomien enn regimer med en trygg maktbase. Jeg diskuterer hvordan mulighetene til å oppnå gevinster innenfor eksisterende struktur (dvs. relasjonell makt) påvirker et lands vektlegging av metapolitisk strategi. Etter en diskusjon om utviklingslandenes muligheter innenfor de eksisterende regimer, kommer jeg fram til en hypotese om at de land som har hfy relasjonell makt vil legge mindre vekt på metapolitisk strategi enn land med lav relasjonell makt. Relasjonell strategi og metapolitisk strategi er ikke gjensidig utelukkende, men kostnadene knyttet til metapolitisk strategi gjør at land med relativt høy relasjonell makt prioriterer arbeid innenfor strukturene. I diskusjonen rundt maktforhold i internasjonal politikk er det en utbredt oppfatning at mektige land kan påvirke utenrikspolitikken til svake land som er i et avhengighetsforhold til en sterkere stat. Jeg drøfter to modeller for hvilke mekanismer som fungerer i en slik påvirkningsprosess: Forhandlingsmodellen, som forutsetter at den sterke staten øver påvirkning på den svake staten ved belønning og straff knyttet til enkelte standpunkter, og konsensusmodellen som mener påvirkninga skjer langsiktig og indirekte gjennom elitenes felles verdensbilde og interesser. Begge modellene har samme konklusjon, nemlig at den sterke staten kan påvirke den svake statens politikk. Dette leder fram til en hypotese om land som var sterkt avhengig av en vestlig stormakt i større grad enn andre var mottakelig for press, og derfor la mindre vekt på metapolitisk strategi enn andre land. Ideologiske og kognitive forhold kan også ha påvirket landenes standpunkter i NØV-forhandlingene. Etter en diskusjon om særtrekkene ved utviklingslandenes utenrikspolitiske beslutningsprosesser, kommer jeg fram at det er flere faktorer som kan ha påvirket landenes vektlegging av metapolitisk strategi. Dagens økonomiske regimer må sies å være knyttet til en markedsliberal ideologi. Min hypotese er at land der eliten bekjente seg til en sosialistisk ideologi og/eller fulgte en sosialistisk utviklingsstrategi la større vekt på metapolitisk strategi enn mer vestlig-orienterte land. Land som la sterk vekt på økonomisk og politisk uavhengighet forventes å vektlegge metapolitiske krav mer enn andre land. Min hypotese er at land som relativt nylig var blitt uavhengige og der uavhengighets-prosessen møtte motstand hos kolonimakten i større grad la vekt på metapolitisk strategi enn land der uavhengighetsprosessen ligger lenger tilbake i tid. I mange utviklingsland blir utenrikspolitikken påvirket av det innenrikspolitiske spillet (Weinstein 1972). Det er rimelig å anta at land der det var gunstig innenrikspolitisk å føre en radikal linje i NØV-forhandlingene la større vekt på metapolitisk strategi enn andre land. Min hypotese er at land der det var høy konkurranse om maktposisjonene i større grad tenderte til å vektlegge metapolitisk strategi enn land med et lukket politisk system med liten maktkonkurranse. Vurderinger av andre lands strategivalg trekkes også inn i diskusjonen. Metapolitisk strategi dreier seg om endring av regimer, og for å ha en sjanse til å lykkes er en avhengig av at mange følger denne strategien. Min hypotese er derfor at vektlegging av metapolitisk strategi varierer positivt med andre lands vektlegging av denne strategien.