Nord-Irland : legitimitetsproblemer i lys av internasjonale normer

Abstract

Emneord: Nord-Irland, etnisk konflikt, politisk vold, legitimitet, demokrati, internasjonale normer, menneskerettigheter . Ustabilitet og politisk vold preger det nordirske samfunnet i en utstrekning som er ukjent ellers i Vest-Europa. Denne vedvarende situasjonen kan spores tilbake til legitimitetsproblemer regionen har båret med seg siden delingen av Irland i 1920. Oppgaven bygger på en antagelse om at det eksisterer en positiv sammenheng mellom legitimitet og stabilitet. I vestlige samfunn er faktisk legitimitet nært knyttet til et samsvar med normative standarder for legitim styring: Demokrati. Uten samsvar med slike normative kriterier og kjennetegn på demokratisk maktutøvelse vil det i vestlige land oppstå empiriske legitimitetsproblemer. Dette føker igjen risikoen for politisk vold. Da Irland ble løsrevet fra unionen med Storbritannia i 1921, var dette delvis på betingelse av at 6 av de 32 grevskapene fikk anledning til å forbli under britisk overherredømme. Etterkommerne etter settlerne som sikret britisk kolonialisering i Irland var protestanter. Det var disse som ønsket fortsatt britiske bånd, derav betegnelsen unionister. Den nye enheten hadde imidlertid også en tredel katolikker tilhørende den gæliske befolkningen som ellers dominerer øya. Disse foretrakk hele øya som territorielt grunnlag for en irsk stat, derav betegnelsen nasjonalister. Nasjonalistene nektet å anerkjenne grensen mot sør. Det unionistiske regimet var basert på etnisk hegemoni. Minoriteten ble utestengt fra politisk innflytelse. Stabiliteten ble sikret gjennom omfattende bruk av unntakslover. Diskrimineringen skapte bitterhet blant nasjonalistene, noe som kom til overflaten da urolighetene startet på 60-tallet. Regimet hadde kun legitimitet i den unionistiske befolkningen. Unionistene har heller ikke siden vært villige til virkelig maktdeling med nasjonalistene. Disse har på sin side nektet å oppgi ambisjonene om irsk gjenforening. Britene har siden de overtok med direktestyre av Nord-Irland i 1972 søkt å finne et bredt grunnlag for et regime med legitimitet i begge grupperingene. Fortsatt bruk av unntakslover har imidlertid undergravd deres troverdighet i forhold til målsettingen om å opptre i samsvar med demokratiske normer. Polariseringen hemmer i dag mulighetene for å rette opp legitimitetsproblemene i regionen. Internasjonale menneskerettighetsnormer er for en stor del drevet fram av vestlige land. De fungerer som det internasjonale samfunns respons på kravet om legitim maktutøvelse. Samsvar med det internasjonale normverket indikerer høy styringslegitimitet. Oppgaven analyserer den politiske utviklingen i regionen utfra normer på tre plan. Nasjonal selvbestemmelsesrett har i praksis fungert som et vern av prinsippet om statlig suverenitet. I det øyeblikk den irske grenselinjen var trukket opp, var det vanskelig å bruke denne normen som brekkstang for et uavhengig samlet Irland. Termen henspeiler også på maktutøvelse av representative organer, folkesuverenitet. Dette perspektivet har ikke blitt ivaretatt i Nord-Irland. Minoritetsrettigheter var lenge pragmatiske. De hadde ingen allmen gyldighet. Under FN har det tilkommet normer som forbyr diskriminering av personer tilhørende minoriteter. I den senere tid har det blitt åpnet for positiv diskriminering for å sikre minoritetsgruppers innflytelse. Den nasjonalitiske minoriteten i Nord-Irland har ikke hatt noe effektivt vern mot diskriminering. Tross en del nyere tiltak fra britisk side lever gjennomgående denne delen av befolkningen under dårligst kår. Individuelle menneskerettigheter har vært under konstant press i regionen. Disse normene er mest konkrete. Avvikene er følgelig enklest å påvise. Tross økt oppmerksomhet på dette feltet krenkes disse rettighetene til stadighet, Det samlede normavviket skyldes ikke bare tvetydige normer. Slike normer har størst tyngde når de faller sammen med nasjonale interesser. Makt går foran rett. Dette gjelder ikke minst når området hører inn under en stormakts interessesfære. Suverenitetsprinsippet veier fremdeles tungt. Det er på samme tid en bærebjelke for internasjonalt samarbeid om menneskerettighetsnormer, og en begrensning i mulighetene for å gripe inn når normene krenkes. Dette gjelder selv når avviket gir legitimitetsproblemer som i sin tur gir grobunn for politisk vold.