| dc.description.abstract | PROSESS OG STRUKTUR: REORGANISERINGEN AV DEN SENTRALE UTDANNINGSADMINISTRASJONEN 1988-93
Denne oppgaven tar for seg reorganiseringen av den sentrale utdanningsadministrasjonen fra den ble initiert i 1988 og frem til i dag. Oppgaven inneholder en vurdering av beslutningsprosessene knyttet til reorganiseringen, og analyse av ulike aktuelle organisatoriske strukturer - den eksisterende strukturen da prosessen ble initiert, den første som ble foreslått, men avvist, og den andre som ble foreslått og som er under iverksetting.
Et karakteristisk trekk ved den gamle strukturen var de faste sakkyndige rådene med egne sekretariater av varierende størrelse, med tradisjoner tilbake til forrige århundre Rådenes virkemåte endret seg sterkt opp gjennom denne epoken, og en vanlig oppfatning ut over 80-tallet var at rådene gjennom sin faglige tyngde og sentrale posisjon i systemet, hadde fått en posisjon som utfordret departementets styringsrolle. I en rapport om den sentrale utdannings-administrasjonen som Statskonsult fremla 30/1.'89, var dette et sentralt element i kritikken. Rapporten inneholdt også bl.a. forslag om nedleggelse av rådene, og opprettelse av et utdanningsdirektorat. Kirke- og undervisningsdepartementet la i 1989 frem en stortingsmelding på grunnlag av rapporten, hvor problemanalysen og endringsforslagene i Statskonsult-rapporten ble fulgt opp temmelig direkte. Stortingets vedtok imidlertid ikke-behandling av meldingen 14.6.89., og reorganiseringen ble utsatt.
Etter en intern, lukket prosess som startet høsten 1989, la Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet frem en ny stortingsmelding 12.4.91, og denne ble bifalt enstemmig. De sakkyndige rådene ble igjen foreslått nedlagt, og departementet skulle bli mer av et politisk sekretariat for statsråden. Samtidig skulle det statlige regionale skoledirektørembetet nedlegges, og erstattes av nye regionale Statens Utdanningskontor (SU), et i hvert fylke. I tillegg ble det foreslått opprettet et Nasjonalt Læremiddelsenter (NL), som et servicesenter for arbeide med utvikling av faglig og pedagogisk hjelpemateriell. Arbeidet med å konkretisere og gjennomføre reorganiseringen ble så videreført .
Analysen har sitt grunnlag i instrumentell og institusjonell teori. Den viser at arbeidet med den første meldingen i langt svakere grad enn den andre var stramt styrt av ledelsen i departementet. Videre var departementets oppfølging av stortinget og organisasjonene langt mer utførlig i arbeidet med den andre meldingen. Institusjonelle faktorer som verdimessig motstrid og institusjonelt betingede oppfatninger om strukturer, ikke minst i Stortinget, blir i oppgaven vurdert som særlig sentrale i forbindelse med den første meldingen.
Analysen av de ulike strukturene, viser at styringshensyn har stått sentralt i vurderingene gjennom hele prosessen, mens hensyn til faglighet og andre premisser tidvis har veid mindre. Den nye strukturen vurderes som mer styringsrettet enn den gamle, og med gode muligheter for å etablere en bred kontaktflate mellom departementet og sektoren. Det høye antallet delvis diffrensierte kontorer vurderes likevel som en potensiell kilde til flere problemstillinger av administrativ og styringsmessig art. | nor |