| dc.description.abstract | VEIEN TIL MAASTRICHT - TO PERSPEKTIVER PÅ TILBLIVELSEN AV TRAKTATEN OM DEN EUROPEISKE UNION.
Oppgaven har fem kapitler:
1) Problemstilling og teoretisk tilnærming.
2) Bakgrunn: Utviklingen av samarbeidet om monetær politikk og forsvarspolitikk forut for Maastricht-forhandlingene.
3) Forhandlingsprosess: Aktører i forhandlingene
-Overnasjonale aktørers innflytelse.
4) Forhandlingsprosess: Forhandlingsadferd - Tyskland, Frankrike og Storbritannia i regjeringskonferansen.
5) Avslutning: Kollektiv beslutningsmyndighet og teoretiske konklusjoner.
Utgangspunktet for oppgaven er spørsmålet: Hva forklarer systemendring i Det europeiske fellesskap, EF? Systemendring, den avhengige variabel, forstås som utvidelse av kollektiv beslutningsmyndighet. Variabelen graderes med utgangspunkt i beslutningssystemet. Laveste verdi karakteriserer et nasjonalt beslutningssystem og høyeste verdi karakteriserer et overnasjonalt system. De uavhengiqe variablene omfatter følgende tre kategorier: Aktørinteresser, institusjonelle og relasjonelle variabler.
Som angitt i tittelen, er det tilblivelen av Traktaten om Den europeiske union (også kalt Maastricht-traktaten) som er tema for oppgaven, ikke iverksettelsen. Med tilblivelsen menes bakgrunnen for Maastricht-forhandlingene og selve forhandlings- prosessen, som kan inndeles i to faser: Initiativfase og regjeringskonferanse. Regjeringskonferansen var todelt og inneholdt forhandlinger 1) om Den økonomiske og monetære union, ØMU, og 2) om Den europeiske politiske union, EPU. Initiativfasen av ØMUforhandlingene kan trekkes helt tilbake til 1988, da det ble gitt mandat til utarbeidelsen av Delors-rapporten, mens EPU-- forhandlingene startet med brevet fra Kohl og Mitterrand til Formannskapet våren 1990. Regjeringskonferansene startet desember 1990 og pågikk (parallelt) et år. I bakgrunnskapitlet tar jeg for meg 1980-årene, med vekt på annen halvdel.
Oppgaven er i stor qrad begrenset med hensyn til det empiriske materialet: Enheter og saksområder. Jeg har valgt Tyskland, Frankrike og Storbritannia som analyseenheter (pluss de mest
sentrale fellesskapsinstitusjonene). Jeg har valgt ut to saksfelter, monetær politikk og forsvarspolitikk, som skal illustrere henholdsvis ØMU- og EPU-prosessen. Hensikten er å sammenligne økonomi og politisk integrasjon: Er det ullke mekanismer som styrer prosessen på det monetære og det forsvarspolitiske området?
To teoretiske perspektiver fremstilles: 1) Intern dynamikkperspektivet, med utgangspunkt i deler av Ernst B. Haas nyfunksjonalisme. 2) Eliteforhandlingsperspektivet, med utgangspunkt i Andrew Moravcsiks begrep "intergovernmentalisme". Hovedhypotesen er at intern dynamikk forklarer monetær integrasjon (systemendring), mens eliteforhandlinger forklarer forsvarspolitisk integrasjon.
De uavhengige variablene fremstilles i to modeller som er basert på de to perspektivene. Jeg operasjonaliserer perspektivene i form av tre indikatorer som danner utgangspunktet for prosessanalysen: Med bestemte kjennetegn ved prosessen forventes bestemte verdier på den avhengige variabel; utvidelse av kollektiv beslutningsmyndighet. Indikatorene er formulert både med den hensikt å skille mellom de to perspektivene, ved at de gir ulike beskrivelser av prosessen, og for å strukturere oppgaven.
Indikator A (kapittel II) omhandler graden av kontinuitet i integrasjonsprosessen (i 1980-årene). Aktørinteresser knyttes til 1) funksjonell sakssammenheng og 2) utfordringer i det internasjonale miljø. Det monetære samarbeidet trekkes tilbake til opprettelsen av Det europeiske monetære system, EMS, i 1979. Det legges særlig vekt på dynamikken som fulgte vedtakene om Det indre marked og Enhetsakten i 1986. Forsvarssamarbeidet trekkes tilbake til revitaliseringen av Den vesteuropeiske union, VEU, som startet i 1984.
Indikator B (kapittel III) tar for seg institusjonelle forhold, nærmere bestemt de overnasjonale institusjonenes rolle i forhandlingsprosessen. Jeg ser på Kommisjonens, Parlamentets og Formannskapets roller og vurderer i hvilken grad disse institusjonene påvirket prosessen. Overnasjonale aktører ses i dette kapitlet i forhold til, og i konkurranse med, nasjonale aktører. Det legges særlig vekt på initiativfasen av Maastricht-forhandlingene.
Indikator C (kapittel IV) tar for seg forhandlingsadferd i lys av relasjonelle forhold: Hvordan forhandler partene og i hvilken grad preger det relative maktforholdet forhandlingsprosess og utfall. Jeg analyserer Tysklands, Frankrikes og Storbritannias adferd i regjeringskonferansen og vurderer partenes gjennomslag i lys av maktforholdet mellom dem. ForhandlingslOsnlngen (EMU og VEU) ses som et resultat av relativ makt og av partenes adferd ved forhandlingsbordet.
I avslutningskapitlet diskuterer jeg graden av kollektiv beslutningsmyndighet på de to områdene og
oppsummerer de teoretiske konklusjonene av analysen. | nor |