| dc.description.abstract | GOLFKRISEN OG KOLLEKTIV SIKKERHET; EN ANALYSE AV SIKKERHETSRÅDETS HÅNDTERING AV GOLFKRISEN HØSTEN 1990.
Denne oppgavens generelle siktemål er å belyse de normative grunnspørsmål knyttet til FNs kollektive sikkerhetssystem, belyst ved Sikkerhetsrådets håndtering av Golfkrisen høsten 1990. Utgangspunktet for drøftingen er de prinsipper for ivaretakelse av internasjonal fred og sikkerhet som er nedfelt i FN-pakten. Forståelse av Pakten med hensyn til prinsipper for ivaretakelse av internasjonal fred og sikkerhet, er ikke entydig. Et sentralt siktemål med oppgaven er derfor å presentere alternative tolkninger av disse prinsippene i forbindelse med håndteringen av Golfkrisen.
Store deler av diskusjonen om Sikkerhetsrådets håndtering av Golfkrisen, vurderer Sikkerhetsrådets vedtak i forhold til Pakten. Jeg har derfor redegjort for relevante bestemmelser i Pakten. Med utgangspunkt i denne redegjørelsen, har jeg presentert Sikkerhetsrådets resolusjoner som omhandler situasjonene i Irak og Kuwait høsten 1990. En hovedvekt er lagt på de resolusjoner som autoriserte bruk av militære midler; resolusjon 665 av 25. august og resolusjon 678 av 29. november 1990. Disse resolusjonene var svært uklare med hensyn til det legale grunnlaget for maktbruken. Dette har skapt strid om fortolkningen av resolusjonens legale grunnlag. Jeg har redegjort for den debatten som har vært reist om de folkerettslige aspektene ved resolusjonene, fordi de ulike fortolkningene har forskjellige politiske konsekvenser, og gjenspeiler ulike syn på Paktens betydning, Sikkerhetsrådets rolle og de begrensninger som eksisterer for Rådets myndighet. Disse faktorene har betydning for utviklingen av FNs kollektive sikkerhetssystem.
Videre har jeg presentert debatten rundt de mer normative aspektene ved Sikkerhetsrådets håndtering av Golfkrisen. I presentasjonen av denne diskusjonen, har jeg forenklet synspunktene til en støtte til og en kritikk av Sikkerhetsrådets håndtering av Golfkrisen. Forutsetningene for støtten er at for å sikre fred og stabilitet, må aggresjon bekjempes med effektive midler. For at FNs kollektive sikkerhetssystem skal oppnå troverdighet og få en avskrekkingseffekt, må Sikkerhetsrådets mulighet til å ta ibruk militære midler oppfattes som en reell trussel av potensielle aggressorer. Fordi Iraks invasjon av Kuwait representerte et grovt brudd på internasjonal rett, og Saddam Hussein ikke viste vilje til å rette seg etter Sikkerhetsrådets vedtak, var det nødvendig at Sikkerhetsrådet iverksatte effektive tiltak for å sikre Iraks tilbaketrekking fra Kuwait. Kritikken av Sikkerhetsrådets håndtering av Golfkrisen vektlegger de bestemmelser i Pakten som pålegger medlemmene først av alt å søke å løse internasjonale konflikter ved hjelp av mekling, forhandlinger eller andre fredlige midler. Pakten skisserer en gradvis opptrapping av tiltak for å møte fredsbrudd og angrepshandlinger. Militære midler skal bare tas ibruk når alle politiske, diplomatiske og andre ikke-voldelige tiltak er utprøvd, og har vist seg å være utilstrekkelige. En sentralt punkt i kritikken er at ikke alle fredlige midler ble utprøvd, før beslutningen om bruk av militære midler ble vedtatt den 29. november. Kritikken retter seg også mot USAs sentrale rolle, og den utstrakte bruken av økonomiske og politiske pressmidler før avstemningen den 29. november.
Avslutningsvis drøfter jeg Golfkrisens konsekvenser for FNs kollektive sikkerhetsstystem, og mulige utviklingsretninger for dette sikkerhetssystemet. Sikkerhetsrådets mulighet til å håndtere internasjonale konflikter er avhengig av om stormaktene er villige til å samarbeide gjennom Rådet, om de finner det sannsynlig at de får gjennomslag for sin politiske linje, og at de anser at konflikten vil berøre deres interesser. Golfkrisen viste at USA var villig til å handle unilateralt - selv uten FNs autorisasjon - hvis USA ikke fikk gjennomslag for sin tilnærming til konflikten. Sikkerhetsrådets håndtering av Golfkrisen har videre skapt presedens for bruk av militære midler i internasjonale konflikter. Når stormaktene finner det nødvendig og hensiktsmessig å benytte seg av militærmakt, eksisterer det få legale og moralske begrensninger på maktbruk. Sannsynligheten er imidlertid liten for at militære midler vil bli tatt ibruk i de fleste situasjoner. De ulike tolkningene av FNs hovedformål og prinsipper, leder fram til forskjellige utforminger av FNs kollektive sikkerhetssystem. Den ene tolkningen leder fram til en utvidelse av Sikkerhetsrådets myndighet i forhold til det som tidligere har vært praktisert, og gir Rådet mulighet til å intervenere i interne konflikter. Den andre tolkningen leder fram til en fortsatt satsing på tradisjonell fredsbevarende virksomhet, og en økt satsing på preventiv virksomhet. | nor |