| dc.description.abstract | Konstitusjonen av den femte franske republikk, vedtatt via en folkeavstemning i 1958, ble skrevet som en motvekt til den institusjonelle praksis under den fjerde franske republikk (1946-1958). Den fjerde republikk var preget av kontinuerlige kriser mellom nasjonalforsamlingen og regjeringen, hvor regjeringen gikk ut som den tapende part. Forfatterne av konstitusjonen av 1958 ga den utøvende makt en dominerende rolle i den politiske beslutningsprosessen.
I representative demokratier skal folket styre gjennom sine folkevalgte representanter. To forutsetninger må være til stede dersom et regime skal kunne kategoriseres som demokratisk; representativitet og ansvarlighet. I denne analysen diskuteres i hvilken utstrekning den femte franske republikk oppfyller det representative demokratiets krav til representativitet og ansvarlighet.
Frankrike er siden 1962 blitt kategorisert som et semipresidensielt regime. Definisjonen på semipresidensielle regimer er at den utøvende makt består av en direkte valgt president, som ikke kan avsettes mellom valg, og en statsminister og regjering, som er avhengig av parlamentets tillit for å utøve makt. Politiske regimer generelt og semipresidensielle regimer spesielt er kjennetegnet ved at det ofte er stor avstand mellom den konstitusjonelle teksten og institusjonell praksis. Dette gjelder også den franske femte republikk, hvor konstitusjonen gir stort tolkningsrom til politiske aktører, fordi den gir presidenten og statsministeren overlappende mandat. Konsekvensen av en slik konstitusjonell uklarhet er at det er nasjonalforsamlingens sammensetning som har avgjort om det er presidenten eller statsministeren som har vært den reelle utøveren av makt i fransk politikk.
Med utgangspunkt i presidentens og statsministerens respektive forhold til nasjonalforsamlingens sammensetning kommer jeg frem til at det franske semipresidensielle regimet har opplevd fire former for institusjonell praksis fra 1962-2002: presidenten er sjef for flertallet, presidenten er ikke medlem av flertallet, presidenten er medlem av flertallet, men ikke flertallets sjef og et system hvor det er fravær av flertall i nasjonalforsamlingen. Spørsmålet det søkes svar på er om det franske semipresidensielle regimet fra 1962 til 2002 har vært mer eller mindre ansvarlig eller representativt når det har beveget seg fra en form for institusjonell praksis til en annen.
Jeg har for det første konkludert med at den institusjonelle praksis under store deler av den femte franske republikk har ført til at regimet kan karakteriseres som lite representativt. Det konstitusjonelle tolkningsrommet har bidratt til at den franske presidenten, under tre av fire former for institusjonell praksis: presidenten er sjef for flertallet, presidenten er medlem av, men ikke sjef for flertallet og hvor det er fravær av flertall, det vil si i 31 av de 40 årene som det franske semipresidensielle regimet har eksistert, langt på vei har kunnet dominere den utøvende makt ved å monopolisere statsministerens konstitusjonelle og administrative ressurser. Flertallet i nasjonalforsamlingen har vært av forskjellig karakter og gitt opphav til ulike typer av regjeringer i disse årene. Men uansett regjeringskonstellasjon, har kjennetegnet for disse periodene vært at presidenten har spilt en dominerende rolle i fransk politikk. Han har i liten utstrekning måttet ta hensyn til opposisjonen i nasjonalforsamlingen. Akkumuleringen av presidentens og regjeringens konstitusjonelle makt har bidratt til en konsentrasjon av makt i hendene på én mann.
For det andre har jeg konkludert med at det i et regime, hvor det er institusjonalisert en utøvende makt med to aktører, en president og en statsminister med overlappende mandat, vil være vanskelig for velgerne å se hvem som har vært ansvarlig for politisk maktutøvelse i løpet av en presidentperiode. Dette problemet oppstår fordi konstitusjonen er uklar når det gjelder ansvarsfordelingen mellom presidenten og statsministeren.
Ved siden av den konstitusjonelle forvirringen har det videre vært valgsyklusen som har bidratt til å gjøre det vanskelig for velgerne å holde deres politiske representanter ansvarlige under den femte republikk. Valgsyklusen har fått innflytelse på systemets grad av ansvarlighet fordi det i det franske regimet finnes to separate valg som begge får innflytelse på regjeringssammensetningen; presidentvalget og valget til den lovgivende forsamling. Presidenten trenger en form for dobbelt legitimitet for å kunne operere som den reelle regjeringssjefen. I de tilfeller hvor flertallet i nasjonalforsamlingen er i opposisjon til presidentens politikk, vil han miste kapasiteten til å være den virkelige regjeringssjefen. Presidenten vil i disse situasjonene måtte utpeke en statsminister som regjeringsflertallet kan godta. Under slike forhold vil statsministeren operere som den virkelige regjeringssjefen. Republikkens president må finne seg i å spille rollen som et mer tradisjonelt statsoverhode.
Intervallene mellom president- og parlamentsvalg har under den femte republikk vært svært uregelmessige. Det har videre vært vanskelig å forutsi hvor lenge av gangen noen sitter med makten i fransk politikk ettersom presidenten har mandat til å oppløse nasjonalforsamlingen. I praksis har det vært slik at den ”politisk ansvarlige” har vært den som har hatt flertallets eller et relativt flertalls tillit i nasjonalforsamlingen. Relevante spørsmål er derfor ”qui gouverne la France”- hvem er ansvarlig for politisk maktutøvelse i Frankrike og hvor lenge av gangen gir velgerne sine representanter retten til å utøve makt? I utgangspunktet blir presidenten valgt for en periode på sju år (fra og med presidentvalget i 2002 vil presidenten bli valgt for en periode på fem år) og regjeringen for en periode på fem år, men i virkeligheten har den utøvende makt under den femte republikk blitt tildelt for henholdsvis alt fra ett til fem år. Konsekvensen av et slikt fenomen er at velgerne ikke vet hvor lenge av gangen deres valgte representanter sitter med makten, ettersom de sjelden sitter for en fastsatt periode. En slik situasjon gjør det vanskelig for velgerne å holde sine valgte representanter ansvarlige. Så lenge den konstitusjonelle teksten er uklar når det gjelder maktfordelingen mellom president og statsminister, vil forholdet mellom velger og representant være uklart. Det klare ansvarsforholdet som direkte valg av president skaper mellom representant og velger bidrar ikke til å skape et direkte ansvarsforhold mellom velger og representant i det franske semipresidensielle regimet, ettersom presidenten i løpet av sin periode risikerer å miste sin kapasitet til å utøve makt. Prinsippet om at det ikke skal skje en endring av reell maktutøver i perioden mellom valg blir brutt under dette franske regimet.
Ut fra et representativitets- og ansvarlighetsperspektiv er det tvilsomt om nye demokratier bør bruke semipresidensialisme som modell dersom de ønsker å skape et regime hvor det er ”folket som styrer”. Regimet er lite representativt ettersom presidenten har hatt kapasitet til samle all makt i sine hender. Videre er regimet lite ansvarlig ettersom det ikke skaper en klarhet i ansvarsforholdet mellom velger og representant. | nor |