| dc.description.abstract | STYRING, SELVREGULERING OG SELVSOSIALISERING: STATEN OG KREDITTPOLITIKKEN 1950-1988.
Oppgaven har som ambisjon å gi en beskrivende og forklarende analyse av de store endringene i Norsk kredittpolitikk i første halvdel av 1980-tallet: En kredittpolitisk orden kjennetegnet ved typisk "sosialdemokratiske" ambisjoner om styring og kontroll, ble fortrengt av en liberal visjon om et selvregulert marked. Staten sluttet å regulere renten, kredittvolumet og kredittens anvendelse. Mens det tidligere hadde vært et mål å begrense de private finansinstitusjoners virksombet, fikk norske banker fra 1984 av for første gang siden mellomkrigstiden lederrollen i fordelingen av kreditt - og i praksis kjøpekraft - i samfunnet.
Det er en bærende ide i oppgaven at kredittpolitikken i den stabile vekstperioden i etterkrigstiden (1950-1973) kan karakteriseres ved tre fundamentale målsettinger: Omfordeling, statsledet modernisering og stabilitet. Begrepet omfordeling fokuserer kredittpolitikken som et middel i et større velferdsstatsprosjekt. Gjennom politiske instrumenter ville sosialdemokratiet sikre større levekårslikhet enn et fritt kredittmarked ville ha frembrakt. Med statsledet modernisering siktes det primært til at staten tok hovedansvaret for allokeringen av investeringsmidler i samfunnet. Stabilitetsambisjonen defineres som statens selvpålagte ansvar for å sikre en jevn økonomisk utvikling. Målet var å unngå mellomkrigstidens brå bevegelser i sysselsetting og prisstigningstakt. For å oppnå dette var det nødvendig å sikre at også kredittvolumet viste en jevn utvikling. Disse fundamentale målsettingene studeres empirisk som en del av mål-middel hierarkier (eller kredittpolitiske ordener).
Oppgavens deskriptive fokus er altså målsettinger, eller politikkens innhold. Dette gjør det naturlig å trekke på det såkalte "policies determines politics"-perspektivet (Lowi 1964, Wilson 1973) i overgangen fra beskrivende til forklarende analyse. Kredittpolitikken i sosialdemokratiets "gullalder" blir beskrevet som strukturell (Kjellberg 1977a, 1977b), og i tråd med dette etableres det en forventning om at kredittpolitikk i hovedsak formuleres og avgjøres i små og lukkede ekspertdominerte fora.
I Kjellbergs bidrag presiseres det ikke om denne ekspertarenaen vil være dominert av staten (fagstyre) eller om den i større grad preges av de berørte parter (korporativt organisert næringsmakt). Det forhold at kredittpolitikken kan være teknisk vanskelig og uoversiktlig i sine konsekvenser, gir bakgrunnen for å anlegge et fagstyreperspektiv (Nelson 1987, Salant 1989, Nordby 1991, Bergh 1991). Hovedhypotesen blir derfor at sosialøkonomene i embetsverket var den primære drivkraften i endringen av kredittpolitikken. Sosialøkonomenes virkelighetsoppfatning (eller rådende økonomiske doktrine) blir den viktigste forklaringsfaktoren utledet av dette perspektivet. Mer presist diskuteres hvordan overgangen fra en kredittmarkedsanalyse fundert i "Oslo-skolens" kognitive rammeverk, ble avløst av en alternativ tenkemåte basert på en mer neoliberal forståelse av økonomiens virkemåte. I oppgaven utfordres denne hypotesen av tre alternative hypoteser.
Korporatismeperspektivet (Grant 1985, Cawson 1986, Williamson 1989, Østerud 1991), innebærer en antagelse om at interessorganisasjonene legger premisser for den offentlige politikken. Et ikke-determinert spørsmål innenfor denne tradisjonen er om staten eller næringsrepresentantene oppnår det beste byttet i de korporative forhandlingene. Ved å innføre en forutsetning om tiltakende næringsmakt, får vi en antagelse om at finansnæringen selv var en sentral drivkraft på veien mot et liberalisert kredittmarked. Begrepet "demokratisk klassekamp" (Korpi 1981, Esping Andersen 1985) leder oppmerksomheten mot partiene og den parlamentariske styringskjede. Kredittpolitikken blir forstått som en form for velferdspolitikk betinget av arbeiderklassens - sosiøkonomisk avledete - interesser (vilje) og numeriske styrke (evne). Hypotesen blir da at kredittpolitikken endrer seg fordi arbeiderklassens politiske preferanser og/eller styrke endrer seg. Videre forventes det at slike endringer avspeiles i partipolitikken. Med dette perspektivet blir partiatferd de viktigste forklaringsfaktorene for kredittpolitikken. Innenfor internasjonaliserings- perspektivet fokuseres den reduserte handlefriheten som følger av at økonomisk aktivitet i økende grad internasjonaliseres (Strange 1986, 1988, Vikøren 1989, 1991, Moses 1992). Forventningen blir at nasjonale reguleringsregimer avvikles fordi den økonomisk-politiske eliten oppfatter situasjonen dithen at de ikke lenger lar seg opprettholde. Grad av pengepolitisk handlefrihet blir den viktigste forklaringsfaktoren innenfor dette perspektivet.
Hovedfunnet er at de tre konkurrerende hypotesene kommer svekket ut av drøftingen. Den historiske analysen viser at mens partiene manglet vilje, manglet næringen innflytelse til å lede an i en omforming av kredittpolitikken. Diskusjonen av internasjonaliseringens betydning viser at norsk pengepolitikk har tapt flere "frihetsgrader", men at dette tapet ble manifest etter at de viktigste liberaliseringstiltakene allerede var satt i verk. Det var altså bare variabelen "sosialøkonomens virkelighetsoppfatning" som skiftet verdi før kredittpolitikken skiftet innhold, slik kommer fagstyreperspektivet styrket ut av drøftingen. Likevel utnyttes innsikter generert innenfor de tre alternative perspektivene. Den historiske diskusjonen av den partibaserte politikkens rolle viser at "vanlige parlamentarikere" et stykke på vei bekjempet forvaltningsøkonomenes og "finanspolitikernes" ønske om kredittreform. Ikke før handlefrihetstapet var blitt demonstrert gjennom to valutakriser i 1986, fikk forvaltningsøkonomene gjennomslag for en fullstendig overgang fra volum til rentestyring. | nor |