Abstract
KOMMERSIELLE FORHANDLINGER OG POLITISERING. EN STUDIE AV DET NORSKE BESLUTNINGSMØNSTERET UNDER SLEIPNER-FORHANDLINGENE MELLOM NORGE OG STORBRITANNIA
Tema for oppgaven er beslutningsmønsteret på norsk side under Sleipner-forhandlingene mellom Norge og Storbritannia fra mai 1982 til februar 1985. Formålet er å forklare endringene i den norske strategien for å få solgt Sleipner-gassen.
Kort fortalt kan endringene i strategi karakteriseres som endringer fra en kommersiell strategi hvor subnasjonale aktører og interesser dominerer arenaen, til en tilpasningsstrategi hvor politiske myndigheter engasjerer seg for å sikre markedsadgangen for Sleipner-gassen. Studiens formål er å forklare hvorfor et kommersielt sektorperspektiv oppheves til fordel for politisk problemløsning på myndighetsnivå. Innfallsvinkelen er beslutningsteoretisk - jeg antar at endringene i strategi vil være avhengig av hvem som deltar og hva slags situasjonsdefinisjoner de bringer med seg. Spørsmålet som stilles er hvorfor forhandlingene ble politisert. Min antakelse er at strategiendringene må sees i sammenheng med påvirkning fra egenskaper ved gassmarkedet og egenskaper ved det norske beslutningssystemet. Mer konkret har jeg plassert forklaringsfaktorene i tre ulike kategorier: 1) egenskaper ved gassmarkedet, som markedsutvikling og politiseringsgrad, 2) egenskaper ved det interne beslutningssystemet som aktørenes interesser og holdninger til strategivalg (her har jeg skilt mellom subnasjonale og nasjonale petroleumsøkonomiske interesser) og 3) egenskaper ved gassavtalen som dens størrelse i volum og penger. For å karakterisere endringene i strategi har jeg brukt uttrykk som kommersiell strategi og tilpasningsstrategi. Dette representerer analysens avhengige variabel.
I analysen valgte jeg å fokusere på den norske beslutningsatferden under forhandlingene. Jeg har vært opptatt av hvordan norske aktører fortolket og reagerte på markedsutviklingen og kjøpersidens atferd. Som hjelpemiddel til å identifisere drivkreftene bak endringene i strategi, valgte jeg å introdusere tre ulike perspektiver på beslutninger: Det institusjonelle perspektivet, forhandlingsperspektivet og anarkiperspektivet. Jeg stilte spørsmål om endringene i strategi skjedde som en styrt og villet prosess på norsk side, eller om endringene skjedde som en ad hoc reaksjon på uventede hendelser på kjøpersiden eller i markedet. Jeg har vært opptatt av hvem som var de dominerende aktørene, hvor beslutningene ble fattet og hva slags interesser som ble sett på som viktige.
For å foreta analysen av det norske strategivalget, brukte jeg kvalitative metoder både i datainnsamling og analyse. Dette gjorde jeg fordi jeg studerte et avgrenset saksområde, og fordi fenomenet jeg studerte var en vanskelig målbar størrelse. Innenfor rammen av case-studiet brukte jeg historisk metode.
Etter først å ha presentert Sleipner-forhandlingene kronologisk, valgte jeg å inndele analysen i to kapitler. Det første kapitlet dekket perioden fra mai 1982 til februar 1984 - en periode hvor subnasjonale aktører og interesser dominerte arenaen. Det neste kapitlet dekket perioden fra vinteren 1984 til februar 1985 - en periode hvor forhandlingene ble politisert og aktør- og interessebildet endret seg. Analysen av den første fasen av forhandlingene forløp i hovedtrekk etter en kommersiell strategi. Sleipner-gruppen hadde ansvaret for a selge gassen, mens OED fulgte forhandlingene på armlengdes avstand: Man gjorde som man før hadde gjort og var vant med. I henhold til studiens operasjonelle definisjon av det institusjonelle perspektivet, forløp denne fase etter perspektivets beskrivelse av deltakere, arena, interesser og utfall. Selgers marked og lav politiseringsgrad utfordret ikke den kommersielle strategien. Forhandlingene ble holdt innenfor gassegmentets rammer. Den neste fasen av forhandlingene ble i større grad preget av anarkiperspektivets beskrivelse av aktiviserings- og defineringsprosessene. Deltakelsen ble mer tilfeldig og uforutsigbar. Andre beslutningsfora ble aktivisert, og interessebildet ble mer sammensatt. Kjøpers marked og britenes politisering av forhandlingene drev fram et mer direkte engasjement fra norske myndigheters side. Forhandlingene ble løftet ut av sin kommersielle sektortilhørighet og satt på den politiske dagsorden.