| dc.description.abstract | Oslo-avtalen mellom Israel og PLO markerer inngangen til en ny politisk prosess i Midtøstens kjernekonflikt. Gjennom Oslo-prosessen (1993 til 2001) forsøkte palestinerne å bygge en egen stat sammen med Israel, sin nære fiende gjennom nesten et hundreår. Før Oslo-avtalen i 1993 hadde Israel nektet å anerkjenne palestinerne som en egen nasjon og nektet å anerkjenne palestinernes rett til enegen stat.
Palestinernes lange frigjøringskamp og forsøk på statsbygging er ikke til å forstå uten å se på sionistenes og israelernes statsbygging i det som som engang var palestinsk land. De to intime fiendene står mot hverandre, der de driver to høyst ulike stats- og nasjonsbyggingsprosjekter på den samme, omstridte jorda. De to
prosjektene er i utgangspunktet uforenelige. For å analysere palestinernes forsøk på å bygge en stat trengs en nærmere gjennomgang av Israels utvikling. Israel setter på mange, nesten på alle, måter grenser og rammer for palestinernes muligheter til en suveren stat.
Men Israel er heller ikke til å forstå uten palestinerne. Det går lange linjer fra sionistenes bosettingspolitikk i Yishuv, fra begynnelsen av 1900-tallet, til Israel i 1948, og videre til 1967-krigen, okkupasjonen og bosettingene på okkupert land.
Bosettingspolitikken skulle fullføre drømmen om å bygge et Stor-Israel mellom Middelhavet og Jordan, og samtidig hindre en palestinsk stat i å oppstå. Israel synes ikke å være ferdig med sitt statsbyggingsprosjekt ennå.
For Israel var det viktig å være en jødisk og demokratisk stat. Sionistene hadde europeiske forbilder. Dette krevde et størst mulig flertall av jødiske innbyggere.
Israel ville følgelig ha land, men ikke det innfødte folket . I krigene mellom 1947 og 1949 ble halvparten av palestinerne fordrevet eller de flyktet. I krigen i 1967 ble de fleste palestinerne værende igjen.
FN tilkjente Israel 56 prosent av Mandat-Palestina i 1947. Etter erobringene i krigene i 1947-1949 hadde Israel 78 prosent under sin kontroll. Mens våpenhvilelinja fra 1949 gjelder som Israels internasjonalt anerkjente grense, har Israel aldri villet erklære denne grenselinja for sin stat. I stedet for å sette grenser
fortsatte Israel bosettingspolitikken også etter 1967 ved å kolonisere det siste palestinske grenselandet, de siste 22 prosentene av Mandat-Palestina. Stadig mindre land sto igjen til en mulig palestinsk stat.
Men samtidig påførte Israel seg et uløselig dillemma. Ved å integrere og innlemme store deler av de okkuperte områdene i Israel ville den israelske staten få med så mange palestinere at Israel ikke lenge kunne fortsette som en både jødisk" og "demokratisk stat. Enten måtte staten opphøre å være jødisk , og dermed bli en stat for alle innbyggerne i mandatområdet Palestina, eller opphøre å være
demokratisk og ende opp i en form for apartheid. På denne måten undergravde Israel sitt eget grunnlag. Oslo-avtalen kunne være Israels redningsplanke.
Oslo-avtalen var et forsøk på et forlik, før palestinerne ga opp og reiste seg i nytt opprør mot okkupasjonen, al-Aqsa-intifadaen i 2000, og før israelerne ga opp og valgte Ariel Sharon til statsminister i 2001, han som hadde provosert fram opprøret.
Før sammenbruddet, under forhandlingene i Camp David (2000) og Taba (2001), fikk vi et vagt, men sjeldent innblikk i hvor langt Israel kunne være villig til å strekke seg overfor palestinerne, i hvor grensene for en palestinsk stat kan gå. For første gang ble Israel i det samme tvunget til å sette grenser for sin egen stat.
Oslo-prosessen gikk gjennom flere kriser i de årene den varte fram mot
sammenbruddet. Spørsmålet er om den kunne ha vært reddet ved bedre krisehåndtering mens den pågikk. De valg som viktige politiske aktører gjorde i kritiske øyeblikk underveis undergravde fredsprosessen framfor å bringe den ut av krisene og over i ny
likevekt. I stedet for å bygge opp gjensidig tillit mellom partene, undergravde aktørene tilliten på begge sider.
Denne oppgava bygger på to synsvinkler for politisk analyse. Det ene er en strukturell synsvinkel, med historie, økonomi og politisk kultur som setter rammer for den politiske prosessen. Den andre er aktørenes valg. Innenfor de rammene som gjelder, har de politiske aktørene valg mellom flere utveier, og valgene kan endre den politiske prosessen, og den ene aktørens valg kan åpne for andre svar fra andre aktører. I dette tilfellet kunne rett valg til rett tid ha styrket fredsprosessen, mens gale valg ledet til dypere krise.
Oslo var et vendepunkt. Men den ledet ikke til en suveren palestinsk stat og ikke til en slutt på okkupasjonen. Israel var ikke villig til å gi opp de største bosettingene og sitt kontrollsystem på Vestbredden. I Gaza, som seinere bleevakuert, har den israelske kontrollen fortsatt utenfra. Noen vil si at Oslo-prosessen gjorde okkupasjonen "usynlig" under banneret til en fredsprosess .
Men det var i fall bare midlertidig. Det palestinske spørsmålet forsvinner ikke fra den internasjonale politiske dagsorden. | nor |