Sosialdemokratiske og konservative partiers svar på 73-valgene i Danmark og Norge

Abstract

SOSIALDEMOKRATISKE OG KONSERVATIVE PARTIERS SVAR PÅ 73-VALGENE I DANMARK OG NORGE. Denne oppgaven forsøker å kaste lys over følgende problemstilling: Hva ble de partipolitiske konsekvensene av de dramatiske valgene til det danske Folketinget og det norske Storting i 1973? Er toneangivende partier i de to land i stand til å reagere hurtig på slike utfordringer som stort velgertap og forverring av de parlamentariske arbeidsforhold? Vil vi se at sosialdemokratiske og konservative partier legger om sin politiske kurs på en slik måte at det er tydelig at de tar utfordringene på alvor og forsøker å utforme en strategi med tanke på velgergjenvinning og innflytelsesmaksimering? En "rational choice"-tilnærming til studiet av partiadferd gir oss en tro på at sosialdemokratene og de konservative i de to land i første omgang vil være opptatt av å vinne tilbake så mange som mulig av de tapte velgerne. Dette er fordi en viss velgeroppslutning er en nødvendig forutsetning for at man skal kunne komme nærmere det endelige målet om programrealisering. På veien fram til eventuell programrealisering er det også nødvendig å orientere seg slik at den parlamentariske innflytelsen blir størst mulig. Det blir derfor satt et særlig søkelys på de avveininger partier som er opptatt av begge disse delmålene, altså stemmemaksimering og innflytelsesmaksimering, vil gjøre. Det enkelte partis situasjon med hensyn til velgertap og parlamentarisk stilling, vil etter vår mening legge premissene for kursvalget fremover etter 73-valget. Det sentrale begrepet i denne oppgaven blir således partiadferd. Forandrer partiene sin adferd etter 73-valget? Det er for det første adferd på den arena der partiene vender seg mot velgerne, valgarenaen, og det er for det andre adferd på den arena der de vender seg mot andre partier for å få til kompromisser og samarbeid med tanke på innflytelsesmaksimering. For å komme nærmere et svar på om partiene oppfører seg på en bestemt måte på de to arenaene, griper vi fatt i de indikatorene som vi mener gir den sikreste og lettest målbare informasjon om atferden på de to arenaene. Det er programadferd på valgarenaen og komiteatferd og koalisjonsatferd på den parlamentariske arena Vi fokuserer på økonomisk politikk i partiprogrammene og i de komite-innstillinger som avgis i Folketinget og i Stortinget. Det er dermed partienes høyre-venstre-profil eller posisjon som blir vårt anliggende. Kan vi registrere endringer i partienes høyre-venstre-plassering når vi går fra perioden 69-71 før valget og til perioden 73-75 etter valget? For kartlegging av atferden på valgarenaen bruker vi manifestodata fra European Consortium for Political Research. Her bruker vi tekstmengde på ulike saksområder som uttrykk for bevisste partipolitiske valg. For kartlegging av atferden på den parlamentariske arena bruker vi data fra det norske Fraksjonsmerknadarkivet og fra de danske publikasjonene Folketingstidende og Folketingets Årbok. Indikatoren på endringer i h-v-plasseringen vil her være endringer i avstandene mellom partiene basert på graden av sammenfall i standpunkter i innstillinger med finanspolitisk innhold. Dette vil deretter bli holdt opp i mot partienes koalisjonsatferd. Vi predikerer følgende veivalg for våre fire partier: Sosialdemokratene i Danmark vil bevege seg til høyre på høyre-venstre-aksen både på valgarenaen og den parlamentariske arena. Det Konservative Folkepartiet i Danmark vil gå til høyre på aksen, alternativt kombinere en høyrebevegelse på valgarenaen med en venstrebevegelse på den parlamentariske arena. Arbeiderpartiet i Norge vil gå til venstre på h-v-aksen uansett hva partiet velger å prioritere av velgergjenvinning og innflytelsesmaksimering. Høyre i Norge vil bevege seg til høyre på aksen, alternativt kombinere en høyrebevegelse på valgarenaen med en venstrebevegelse på den parlamentariske arena. Den empiriske analysen viser at våre forventninger ikke slår til. Stort sett viser vårt materiale at partiene enten ikke oppviser noen tendens til å ville bevege seg i særlig grad på h-v-aksen, eller at de går i motsatt retning av det vi predikerte. Det er derfor naturlig å konkludere med at vår rasjonalistiske forutsetning ikke holder. Det er ingen enkel sammenheng mellom partienes partimål og partiadferd. Kanskje er det slik at det å betrakte partier som organisasjoner og ikke enhetlige aktører gir økt forståelse til resultatet av undersøkelsen. Kanskje har partiene flere mål enn de rent partiegoistiske.