Abstract
Det er innen norsk statsvitenskap og historieforskning vanlig å anta at det ikke foregikk noen systematisk tenkning om norsk utenrikspolitikk før andre verdenskrig. Dermed utelates en viktig del av historisk norsk tenkning om utenrikspolitikk. Jeg identifiserer i denne oppgaven en klar norsk tenkning om utenrikspolitikk fra omtrent 1890 og fram til 1940, der fred, frihandel og nøytralitet sto sentralt, og viser hvordan denne tenkningen hadde røtter i en etablert internasjonal borgerlig-liberal forståelse av utenrikspolitikk, som i sin tur lå i forlengelsen av 1600-tallets ideer om prudentia civilis. I den delen av oppgaven som undersøker norsk tenkning, fokuserer jeg særlig på en av relativt få nøkkelfigurer innen norsk utenrikspolitisk tenkning i perioden 1890-1940 – Halvdan Koht.
Det metodiske grunnlaget for oppgaven er diskursanalyse. Gjennom en diskusjon av eksisterende teori og metode, kommer jeg fram til et analytisk rammeverk som gjør det mulig å studere både diskurser og aktørene som virker innen dem, i dette tilfellet statsmannen. Grunntanken er å se på statsmannen som en begrepsmessig oversetter og megler mellom diskurser, nasjonalt og internasjonalt.
I de første analysekapitlene ser jeg på konstitueringen og utviklingen av en borgerlig-liberal tenkning om utenrikspolitikk. Jeg tar utgangspunkt i begrepet prudence (klokskap) slik det ble utlagt av Justus Lipsius rundt 1600, og bruker det som et inntak til den bredere debatten mellom en borgerlig-liberal og en aristokratisk tradisjon i tenkningen om utenrikspolitikk, to tradisjoner som utviklet seg til det som senere har blitt kjent som henholdsvis ”idealisme” og ”realisme”. Jeg viser her at de to tradisjonene har likere opphav enn vanligvis antatt, men at de utviklet seg forskjellig, og at den borgerlig-liberale tenkningen i stor grad kom til å se den ideelle utenrikspolitikken som indredrevet, i motsetning til det aristokratiske diplomatiet. Med dette utgangspunktet, viser jeg så hvordan det utviklet seg en internasjonal diskurs omkring fred, frihandel og nøytralitet på 1700- og 1800-tallet. Særlig viktig var de tankene som ble fremmet av amerikanske revolusjonære rundt 1790 og britiske liberalister rundt 1850, og som ble videreutviklet fram mot 1900.
Den norske fredsdiskursen som ble etablert mot slutten av 1800-tallet trakk mye på denne internasjonale tradisjonen, selv om den egenartede betydningen av begrepet ”folk” gjorde at den norske diskursen fikk et spesielt preg, med fredspolitikk som et moralsk kall for det norske folk. Dette finner jeg både innen den ledende, fredsvennlige representasjonen av fred, men også i noen grad i den alternative, pasifistiske representasjonen. Ettersom Norge, inntil 1905, ikke hadde noe eget apparat for utenrikspolitikk, og heller ingen tradisjon for å tenke om stormaktspolitikk, kom fredsdiskursen også til å bli en viktig del av den større utenrikspolitiske diskursen.
I den norske freds- og nøytralitetsdiskursen rundt 1900 var Halvdan Koht en viktig person. Jeg viser både hvordan han var sentral i overføring av begreper mellom internasjonal og norsk diskurs, og hvordan han skilte seg fra den ledende representasjonen i fredsdiskursen ved å legge større vekt på nasjonal og internasjonal rettferdighet, – i en syntese av nasjonale og sosialistiske ideer. I det siste analysekapittelet finner jeg så at Kohts virke som utenriksminister (1935-41) må forstås på bakgrunn av den forståelsen av fred og nøytralitet som han hadde utviklet rundt 1900. ”Folket” var helt sentralt for Koht både rundt 1900 og etter 1935, likeså den sosialistiske rettferdighetstanken. Kohts tanker om aktiv fredspolitikk og en utadvendt nøytralitet var også parallelle i rundt 1900 og på slutten av 1930-tallet, og jeg viser mot slutten at disse tankene også ble satt ut i livet. Koht argumenterte for, og forsøkte å gjennomføre, det jeg kaller en dobbel fredspolitikk; for det første å hindre krig i verden (gjennom mellomfolkelig organisering), for det andre å hindre at Norge ble trukket inn i en eventuell krig (gjennom nøytralitetspolitikk). Han var allikevel helt klar på at man selv som nøytral burde arbeide mot urett og urettferdighet, så om han så ”realistisk” på mulighetene for fredspolitikk mot slutten av 1930-tallet, så lå det et ”idealistisk” verdenssyn til grunn. Det uttalte målet var at norsk utenrikspolitikk skulle være ”praktisk fredsarbeid på rettens grunn”.