Demokratisk styring i moderne kommune : er politkerrollen stadig problematisk

Abstract

Denne oppgaven omhandler demokratisk styring i moderne kommuner. Ved hjelp av data om politikerrollen, fra intervju av ni utvalgte kommunestyrerepresentanter i Oppegård kommune, samt dokumentkilder, har formålet har vært å undersøke om det kan oppnås støtte for følgende hypotese: ”Moderniseringsreformer fører til redusert politisk handlingsrom, som igjen fører til en problematisk politikerrolle.” Designet er lagt opp som er kritisk casestudium, som gir generaliseringsmuligheter. Analysen av datamaterialet har medført at følgende empiriske årsakssammenheng kan gis støtte: ”Moderniseringsreformer fører til redusert politisk handlingsrom, som videre fører til problemer for politikerne i forhold til å oppfylle oppdraget i den demokratiske styringskjeden.” Støtten for dette utsagnet fører til at 0-hyptesen; ”Moderniserings-reformer fører til styrket demokratisk styring og kontroll”, kan falsifiseres. Som følge av designet er et kritisk casestudie, er den metodiske konklusjonen følgende: Fordi moderniseringsreformene ikke fører til styrket demokratisk styring og kontroll i Oppegård kommune, så vil reformene ikke føre til styrket demokratisk styring og kontroll i noen norske moderniserte kommuner. Konklusjonen finner bred støtte i eksisterende forskning, og er i så måte ikke så original. Det som kanskje er mer interessant er at dybde-intervjuene har gitt god innsikt i hva politikerne foretar seg for å bøte på de problemene de stilles overfor i oppfyllingen av oppdraget i den demokratiske styringskjeden. Gjennom å tre inn i ombudsrollen og den responsive styringsrollen, kan politikerne imøtekomme befolkningens normer og forventinger knyttet til et politisk engasjement på langt mer detaljert saksnivå enn det som normativt ligger innenfor det overordnede styringsperspektivet og den overordnede politikerrollen. I styringsfunksjonen medfører dette at politikerne utvider det politiske handlingsrommet i forhold til det som ligger nedfelt i den formelle normative strukturen, gjennom å ”dukke ned” og eventuelt intervenere i den administrative iverksettingen. Når politikerne, til tross for disse løsningene, ikke opplever å kunne ivareta intensjonen i den demokratiske styringskjeden godt nok, er det fordi det reduserte politiske handlingsrommet i for liten grad sikrer at stridsspørsmål i befolkningen kommer til politisk behandling, samt at kontrollen med den administrative iverksettingen og innsikten i de endelige resultatene av de politiske vedtakene ikke blir god nok.