Det norske arbeiderparti : fra "masseparti" til "catch-all" parti

Abstract

Sammendrag Temaet for denne oppgaven er partier i endring, her belyst ved utviklingen i Det norske Arbeiderparti (DNA) sett i lys av Otto Kirchheimers catch-all tese.

Kirchheimer fremsatte i 1966 catch-all tesen, hvor han hevdet at de tidligere massepartiene etter 2. verdenskrig var under press til å omforme seg til stemmemaksimerende catch-all partier. I følge Kirchheimer (1966) har catch-all partiet 5 kjennetegn:

1. Drastisk reduksjon av partiets ideologiske fundament, med økt vektlegging på kortsiktige, taktiske hensyn. 2. Ytterligere styrking av partiets toppledelse. 3. Betydningen av det individuelle medlemskapet svekkes. 4. Nedtoning av den opprinnelige klasseprofilen. 5. Sikre tilgangen til en rekke ulike interessegrupper (Kirchheimer, 1966: 190-191).

Med bakgrunn i catch-all tesen som teoretisk fundament, og med DNA som analyseenhet har denne oppgavens problemstilling vært:

I hvilken grad har Det norske Arbeiderparti i perioden 1945 til 1995 utviklet seg fra et masseparti til et catch-all parti ?

Jeg har lagt til grunn for oppgaven at DNA i 1945 fremstod som et masseparti , og det har således vært tegn på endringer i retning av et catch-all parti jeg har undersøkt nærmere. Målet har ikke vært å tidfeste endringer ved hjelp av konkrete årstall, men først og fremst undersøke tendenser til endring. Jeg har videre avgrenset oppgaven ved å konsentrere analysen rundt catch-all tesens kjennetegn 2 og 3. Jeg har derfor latt to underliggende problemstillinger/presiseringer av hovedproblemstillingen ligge til grunn for hvert sitt analysekapittel:

A: I hvilken grad har DNA i perioden 1945 til 1995 styrket sin toppledelse? B: I hvilken grad har DNA i perioden 1945 til 1995 svekket betydningen av det individuelle medlemskapet?

I kapittel 3 undersøkte jeg i hvilken grad DNA i perioden 1945 til 1995 har styrket sin toppledelse. Rent konkret undersøkte jeg i hvilken grad endringer i organisasjonsstrukturen har styrket toppledelsen, i hvilken grad DNA har endret seg fra en bottom up organisasjon til en top down organisasjon, i hvilken grad eksterne og interne rammebetingelser har påvirket toppledelsens styrkeforhold innad i partiet, og i hvilken grad veksten i antallet politiske sekretærer og partifunksjonærer og deres utvidede rolle har styrket DNAs toppledelse.

I kapittel 4 undersøkte jeg i hvilken grad DNA i perioden 1945 til 1995 har svekket betydningen av det individuelle medlemskapet. Jeg undersøkte videre i hvilken grad endringer i antall medlemmer og medlemsratioen kan ses som tegn på at DNA har endret seg i retning av et catch-all parti. Til slutt undersøkte jeg endringer i partimedlemmenes roller, samt DNAs forhold til sine medlemmer.

Funnene i de to analysekapitlene og i oppgaven som helhet er tvetydige. Denne oppgaven har imidlertid vist at det er en tendens til at DNA i perioden 1945 til 1995 i økende grad har utviklet seg i retning av et catch-all parti. Datamaterialet viser derimot ikke til en automatikk i at styrkingen av ledelsen medfører nedtoning av de individuelle medlemmene eller vice versa. Når det kommer til styrkeforholdet mellom mennesker og politiske organer vil dessuten personlige og situasjonsavhengige faktorer kunne ha stor innvirkning på resultatet.