Abstract
1.januar 2002 ble Norges første frivillige kommunesammenslåing en realitet. Ramnes og Våle kommuner i Vestfold hadde slått seg sammen til Re kommune. Dette var en prosess som ble innledet i 1997, med initiativ fra daværende kommunalminister Kjell Opseth. Det går også an å trekke linjene tilbake til 1960-tallet, hvor kommunene innledet en lang og innholdsrik samarbeids- og integrasjonshistorie.
Jeg har i denne oppgaven brukt Re-sammenslåingen som et eksempel på en reorganisering i offentlig sektor. Prosessen er delt inn i fire faser; initiativfasen, utredningsfasen, beslutningsfasen og organiseringsfasen. Når det gjelder effekter, har jeg sett på effekter for tjenestetilbudet, demokratiet og de kommunalt ansattes arbeidssituasjon.
Formålet med oppgaven har vært å avdekke hva som kjennetegnet aktiviseringen og defineringen i prosessen, og hvilke effekter som avstedkom og hvordan disse kan tolkes.
Som teoretisk rammeverk har jeg benyttet to instrumentelle og to institusjonelle perspektiver innenfor organisasjonsteorien. En hierarkisk-instrumentell fortolkning har som antagelse at deltagelsesmønsteret er betinget av hierarkisk formell struktur, og at ledelsen har kontroll med defineringen av problemer og løsninger. En forhandlings-instrumentell fortolkning ser i større grad på interessekamp og forhandling, hvor reorganiseringen er et resultat av kompromisstenkning og tautrekking. Det kulturelt-institusjonelle perspektivet er kjennetegnet av et fokus på organisasjonenes sti-avhengighet, og uformelle normer og verdiers betydning for deltagelse og organisasjonstenkning i reorganiseringsprosesser. Mens det kulturelle perspektivet ser på institusjonelle trekk innad i en organisasjon, er det de institusjonelle omgivelser som er sentrale i en myteteoretisk fortolkning. Fokuset ligger her på hvordan organisasjonen tilpasser seg ytre krav fra omgivelsene ved å manipulere med symboler.
I studien kunne jeg identifisere trekk fra alle de fire perspektivene. Spesielt fremtredende var de instrumentelle trekkene, da jeg så på deltagelsesmønsteret. Deltagelsen var i stor grad knyttet til formelle posisjoner og det var i stor grad en lederstyrt prosess. Det var allikevel mulig å finne enkelte eksempler på deltagelse som hadde en uformell basis. Problem- og løsningsdefinisjoner bar i større grad preg av institusjonell organisasjonstenkning. Den lange samarbeidshistorien ga den formelle strukturen karakter av å være en passiv tilpasning til kulturelle forhold i de to kommunene. I tillegg var det, spesielt i debatten, flere innslag av symbolmanipulering og mytespredning. Det var også eksempler på politisk spill og interessekamp i prosessen.
Når det gjelder effektene, peker mine egne funn, og funn fra andre utredninger, i én retning: Tilfredshet rundt tjenestetilbud og demokrati har økt betraktelig. De ansattes arbeidshverdag er også forbedret. Jeg har konkludert med at store deler av denne effektøkningen må tilskrives endret formell organisasjonsstruktur. Samtidig har jeg påvist enkelte institusjonelle forhold som kan forklare effektendringen.