Arbeiderbladets vei til Dagsavisen : fra partiorgan til stiftelse

Abstract

"Arbeiderbladets vei til Dagsavisen. Fra partiorgan til stiftelse." Hovedoppgaven er et studie i Dagsavisen Arbeiderbladets forhold til Det norske Arbeiderparti fra 1960-tallet til 1999. Formålet med oppgaven er å studere hvordan forholdet mellom avisen og partiet har vært og hvordan det har endret seg i løpet av en tidsramme på 36 år. Det er tidligere forsket lite på hvorfor norsk partipresse har forsvunnet og oppgaven er derfor en induktiv studie. Det betyr at hoveddelen av oppgaven er en beskrivelse av forholdet mellom avis og parti. Den siste delen er en analyse av mekanismer og føringer som har preget Arbeiderbladets vei til Dagsavisen. Oppgaven er strukturert med utgangspunkt i tre relasjoner mellom avis og parti: avisens bedriftstilknytning til partiet; avisens rolle som medium for partiet; avisens leserkrets. Disse relasjonene er basert på den svenske forskeren Kai Kronvalls studie av svensk-partipresse i 1971. Relasjonen avisens bedriftstilknytning til partiet inkluderer faktorene eierforhold, styresammensetning, redaktørenes bakgrunn, partiets innflytelse på interne ansettelser og avisens økonomiske tilknytning til partiet. Formålet med relasjonen avisens rolle som medium for partiet er å vise hvordan partiet har hatt mulighet til å påvirke avisens innhold og faktorene her er avisens formålsparagrafer, redaktørenes målsetninger med avisen, partiets forventinger til avisens innhold, redaktørenes tilknytning til partiet (dvs. verv etc i partiet) og avisens rolle i valgkamp. Den siste relasjonen avisens leserkrets avdekker avisens markedsposisjon, redaktørene og eiernes målgrupper for avisen og sammenfallet mellom avisen og partiets målgruppe. I hovedoppgaven avdekkes det at avisen har vært svært tett knyttet til partiet. Partiet eide avisen fram til 1991 og har lagt partipolitiske hensyn til grunn ved samtlige redaktøransettelser. Avisen har i liten grad vært direkte økonomisk avhengig av partiet, den direkte støtten har kommet fra LO, først på 1970-tallet og senere i 1991. Partiet har på sin side bidratt økonomisk ved å sikre avisen tilskudd av den statlige pressestøtten. Partiet og LO var tungt representert i avisens styre da de eide avisen, og de var representert da A-pressen sto som eier. Partiet har også hatt klare politiske forventninger til avisen. Oppgaven avdekker også at redaktøren på 1970-tallet satt i partiets informasjonsutvalg sammen med representanter fra partiledelsen. Der diskuterte de hvordan avisen kunne spille en rolle i partiets informasjonsstrategi. Møteprotokollene gir inntrykk av at avisen var et verktøy for partiet. Det er også klart at partiet hadde politiske forventninger til avisen i valgkamp. Den skulle kjempe på partiets side, og disse forventningene er til en hvis grad fremdeles til stede i dag. Redaktørene har samtidig gradvis definert avisen ut av rolle som organ for partiet og inn i rolle som selvstendig aktør. Det er et spørsmål om avisen i dag kan sies å være uavhengig, fordi avisen fremdeles er preget av sin politiske historie. Dette kan dog skyldes at det ikke finnes andre riksdekkende aviser i dette landet med en sosialdemokratisk profil. Avisens leserkrets er den relasjonen som har endret seg minst. Avisens har hatt en stadig svekket konkurranse situasjon siden begynnelsen av 1970-tallet, med unntak av noen år på 1980-tallet. Først i 1998 opplevde avisen sin største opplagsøkning siden 1960-tallet. Avisens leserkrets var i 1980-dominert av eldre lesere med lav utdanning og lav inntekt. En av to sympatiserte med Arbeiderpartiet. Situasjonen i 1998 var tilsvarende, men nå sympatiserte bare hver tredje leser med Arbeiderpartiet. Avisen skiftet i 1997 navn til Dagsavisen. Arbeiderbladet ble sett på som et belastende navn fordi få i dag identifiserer seg med arbeiderbegrepet. Det er for tidlig å si om navneendringen har trukket nye lesere til avisen. Den viktigste årsaken til at Dagsavisen Arbeiderbladet forble partiavis så vidt lenge ligger i avisen rolle som organ for partiet. Den var ikke grunnlagt med tanke på å være avis for leserne, men som et organ for å få partiet og arbeiderbevegelsens budskap ut til tilhengere og potensielle velgere. Det har samtidig oppstått en kultur i bevegelsen hvor avisen fikk en egenverdi. Denne verdien kan forklare hvorfor partiet ikke kvittet seg med den da de hovedsakelig benyttet seg av andre medier for å nå ut til velgerne. Denne kulturen bremset til en viss grad utviklingen mot økt uavhengighet og selvstendighet. Samtidig er det sannsynlig at det internt i avisen oppsto en journalistisk kultur på bekostning av den partipolitiske. Det er denne kulturen som i all hovedsak preger avisen i dag, selv om den fremdeles er bevist sin posisjon som en avis med "hjertet til venstre."