Abstract
Aftenpostens fremstilling av Midtøstenkonflikten. En analyse med utgangspunkt i Gramscis tanker om kulturelt hegemoni
Denne oppgaven tar for seg Aftenpostens fremstilling av Midtøstenkonflikten i perioden 1947-73. Bakgrunnen for oppgaven er det konfliktfylte forholdet mellom palestinere og israelere. Selv om mange løsningsforslag har blitt initiert, og teorier om konflikten fremlagt, har man til dags dato ikke klart å komme frem til en permanent løsning.
Med bakgrunn i Antonio Gramscis tanker om et kulturelt hegemoni, vil denne oppgaven ta for seg en kulturell tilnærming til Midtøstenkonflikten, med den hensikt å kaste nytt lys over konfliktens utvikling. Et vestlig kulturelt hegemoni defineres som en distinkt, tradisjonell og vestlig diskurs som indirekte og direkte har påvirket konflikten og vår forståelse av den. Et vestlig kulturelt hegemoni er med andre ord en tradisjon av religiøs og filosofisk tenkning som har påvirket vestlige mennesker til dags dato. Denne tradisjonen gjør det naturlig å tilnærme seg Orienten på en bestemt måte, ontologisk og epistemologisk. Ved hjelp av dikotomier og semiotiske virkemidler blir den arabiske verden beskrevet som et enhetlig og primitivt objekt i forhold til 'oss', subjektet, det fremskrittsrettede Vesten. I forbindelse med Midtøstenkonflikten har denne tradisjonen ført til at det er den israelske virkelighetsforståelsen av konflikten som har vært lettest tilgjengelig i vestlig media.
Problemstillingen lød som følger: Finnes det indisier på at det har eksistert et vestlig kulturelt hegemoni som har påvirket konflikten og vår forståelse av den siden konfliktens begynnelse? For å kunne teste denne problemstillingen, ble det utviklet en rekke delhypoteser. Disse delhypotesene tok for seg visse semiotiske virkemidler og myter som kan sies å karakterisere en israelsk virkelighetsoppfatning. Hyppige funn av disse semiotiske virkemidlene og mytene i Aftenpostens artikler ville styrke antagelsen om at det fantes et vestlig kulturelt hegemoni som påvirket folks oppfatning av konflikten. En kvalitativ og en kvantitativ analyse gjorde det mulig å trekke to slutninger. For det første var det tydelig at fremstillingen i avisartiklene i utvalget var preget av semiotiske virkemidler og myter i overensstemmelse med en israelsk virkelighetsforståelse. For det andre var det tydelig at det hadde skjedd en forandring i avisens fremstilling av Midtøstenkonflikten. Avisartiklene i 1973 preges i mye mindre grad, enn i de forutgående periodene, av en fremstilling i overensstemmelse med en israelsk virkelighetsforståelse.
Konklusjonen blir derfor at det frem til 1973 fantes et vestlig kulturelt hegemoni som påvirket Aftenpostens fremstilling, og vår oppfatning, av Midtøstenkonflikten.