| dc.description.abstract | "Changing of the Climate Guard? A study of climate change policy in Norway and the United Kingdom".
Dette er en komparativ studie av klimapolitikken i Norge og Storbritannia (SB) i nittiårene. I 1989/1990 proklamerte begge land at de skulle stabilisere CO2-utslippene sine på 1990-nivå i år 2000. Nå har Norge gitt opp dette målet, mens SB har meldt om "overoppfyllelse" av målet. Har miljøforegangslandet Norge sakket akterut i klimasaken i forhold til SB, som før ble kalt "the dirty man of Europe"? Problemstillingen er: hvor forskjellige er landene med hensyn til klimapolitiske mål og virkemidler, og i hvilken grad kan nasjonale kostnader, hjemlige faktorer og EU-tilhørighet forklare forskjellene?
Både utslippsmål og virkemidler for å begrense utslippene blir sammenlignet og rangert. Vi kommer frem til at Norge har de sterkeste virkemidler, fordi det har innført en relativt høy CO2 skatt, mens SB har brukt mest frivillige avtaler. Til gjengjeld har SB de mest ambisiøse utslippsmålene. Det skal nemlig redusere utslipp med 4-8% i 2000 mens Norge tvert i mot øker med minst 16% i 2000.
Tre perspektiver anvendes i analysen for å finne svar på hvorfor vi finner disse forskjellene i klimapolitikk. Det første forutsetter en enhetlig, rasjonell aktør og retter søkelyset mot relative kostnader ved å redusere utslipp. Vi finner at kostnadene er vesentlig større i Norge enn i SB, og justeringen av mål i perioden i begge land sammenfaller ganske godt med skiftende prognoser for utslipp. To grunner kan anføres. For det første er energistrukturen forskjellig. I Norge er nesten all elektrisitet basert på vannkraft, mens det i SB er basert på kull, gass, olje og atomkraft. På grunn av en overgang fra kull til gass i Storbritannia, som er en konsekvens blant annet av økonomiske reformer i denne sektoren, er det stadig blitt billigere for dem å redusere utslippene. I Norge har det vært en motsatt utvikling: utvinningen av olje og gass øker stadig, og da reduksjon må skje særlig her, blir det stadig dyrere å skulle redusere CO2-utslipp. Justeringene av mål og de minkende ressurser satt inn på virkemidler i SB er i tråd med hva en enhetlig rasjonell aktør ville ha gjort. Men valg av type virkemiddel ble ikke belyst av denne modellen.
Det andre perspektivet er en del utvalgte faktorer fra "domestic politics". Fokus er på interne prosesser innen statsapparatet og på kontakt mellom myndigheter og organiserte grupper. Nasjonale måter å takle problemer på, policy style, opinion samt statens rolle i forhold til innbyggerne blir også sammenlignet. Dette perspektivet gir ikke så klare prediskjoner som det første, men er bedre når det gjelder å avdekke mekanismer for hvordan politikk faktisk blir til.
Et tredje perspektiv blir så introdusert for å korrigere bildet av at all politikk blir fastlagt innen landets grenser. Har det betydd noe for utformingen av klimapolitikken at SB er medlem av EU og Norge ikke er det? EUs formelle kompetanse innen klimaområdet blir undersøkt, og vi finner at dette ikke kan forklare forskjeller. EU har ikke vedtatt noen bindende direktiver på området, og hvis de hadde det, ville dette kunne ha påvirket Norge som EØS-land i nesten like stor grad. Når det gjelder uformelt press fra Kommisjonen og enkelte engasjerte medlemsland, fant vi en forskjell. Norge, som vanligvis tilpasser seg EU i høy grad, ser ut til å gjøre et unntak når det gjelder klima. Det kan skyldes at Norge var tidlig ute med å innføre en CO2 skatt, og at de har hatt USA som alliansepartnere under forhandlingene når det gjaldt fleksible mekansimer. Det kan også være fordi det ikke er noen klare direktiver fra EU ennå. SB kan ha blitt påvirket indirekte, gjennom press for å få til en byrdefordelingsavtale innen EU, og ved at de innførte en energiskatt kanskje som motsvar til presset om en felles EU-skatt.
Konklusjonen er at nasjonale kostander forklarte mest, men at de andre perspektivene var viktige for å fylle ut bildet. Det har ikke vært et rollebytte, da kostnadene ved reduksjon for SB har vært nærmest null og Norge har de sterkeste virkemidlene. Men om noen av dem fortjener å bli kalt voktere av klimasaken, er et helt annet spørsmål.
Oppgaven er skrevet på engelsk. | nor |