Konge og knekt? : forholdet mellom president og statsminister i Frankrikes Femte republikk

Abstract

KONGE OG KNEKT? Forholdet mellom president og statsminister i Frankrikes Femte republikk Den Femte republikkens konstitusjon har styrket den utøvende myndigheten i Frankrike betraktelig. Noen mener den nærmest har eliminert den lovgivende myndighetens kontrollfunksjon, og at makt(u)balansen nå favoriserer den utøvende myndigheten. Problemet med beskrivelser av den franske Femte republikkens system, er at den utøvende myndigheten er delt mellom en president og en statsminister med regjering, hvis funksjonsfordeling i stor grad synes å avhenge av ikke-konstitusjonelle forhold. Todelingen av den utøvende myndigheten er altså ikke utvetydig. Den kan variere. Dette har resultert i mangfoldige analyser av maktforhold, isolert eller komparativt sett, mellom presidenter og statsministre i Frankrike etter innføringen av det direkte presidentvalget i 1962. Det er utgangspunktet for disse analysene som her gripes fatt i. Analysene tar så å si alltid utgangspunkt i hvorvidt presidenten og statsministeren begge representerer det partipolitiske flertallet i nasjonalforsamling eller ikke. Denne enkle forklaringen baserer seg på en enkel faktor, "majoritetsfaktoren", som den franske statsviteren Maurice Duverger har definert. Oppgavens formål har vært å videreutvikle dette analyseverktøyet gjennom en empirisk analyse av statsministerskiftene. Problemstillingen var om statsministerskiftene i seg selv kan representere en viktig faktor for å forstå forholdet mellom en president og en statsminister i Frankrike. I oppgavens teorikapittel redegjøres det for Maurice Duvergers opprinnelige klassifikasjon av forholdene mellom president og statsminister. Denne settes opp mot en nyere klassifikasjon, utført av Olivier Duhamel, som er basert på den samme teorien. Grunnen til at det eksisterer to ulike klassifiseringene, er at Duhamel og Duverger oppfatter presidentens rolle i forhold til de politiske partiene ulikt. Det påfølgende kapitlet ser derfor nærmere på presidentens rolle i forhold til politiske partier før og under presidentvalget, og i forhold til konstitusjonens rolledefinisjon. Formåler er å velge det beste klassifikatoriske uttrykket for Duvergers teori som skal inngå i det videreutviklede analyseverktøyet. Etter å ha definert presidenten som en partipolitisk aktør, og den konstitusjonelle ordlyden som fleksibel, ble Olivier Duhamels moderne klassifikasjonsvariant valgt. I de to påfølgende kapitlene ble så oppmerksomheten rettet mot statsministerskiftene. I de induktive undersøkelsene av statsministerut-nevnelsene og - avgangene, ble det funnet at presidentembetet har overtatt mye av nasjonalforsamlingens tradisjonelle rolle overfor regjeringen. Det ble funnet tendensiøst sterke sammenhenger mellom når statsministerutnevnelsen kommer i presidentens og nasjonalforsamlingens mandater, statsministrenes partipolitiske ressurser og årsakene til deres avgang. Ut fra dette ble en ny faktor "utnevnelsestidspunkt" definert og kombinert med den allerede eksisterende "majoritetsfaktoren". Det nye klassifikasjonsskjemaet ble til slutt diskutert i forhold til dens teoretiske fruktbarhet med henblikk på fremtidig analyser av forholdet innad i den utøvende myndigheten. Konklusjonen på problemstillingen er at statsministerskiftene kan representere en interessant faktor for å forstå maktforholdet mellom presidenten og statsministeren i Frankrike.