Policyendring i et flernivåsystem : Storbritannias aksept av økt integrasjon innenfor justis og indre anliggender : Amsterdamtraktatens kapittel IV og inkorporering av Schengen aquis i EUs institusjonelle rammeverk

Abstract

I denne oppgaven har jeg forsøkt å belyse policyendring i det flernivåsystemet EU er. Dette har jeg gjort ved å se på faktorer som kunne bidra til å belyse Storbritannias aksept av Amsterdamtraktatens bestemmelser om økt integrasjon innenfor justis og indre anliggender. Den britiske regjeringen var kritisk til ethvert forslag som innebar økt beslutningsmyndighet til EU. Dette var imidlertid ikke overraskende. Storbritannia har tradisjonelt vært skeptisk til europeisk integrasjon, og har fungert som en politisk bremsekloss i EU-sammenheng. Det er derfor interessant at det var innenfor justis og indre anliggender at partene kom frem til de mest omfattende traktatreformer i retning av økt europeisk integrasjon. For å nå målet om det indre marked uten interne grenser ble saksfeltene visum, asyl og innvandring overført fra den mellomstatlige søylen (søyle III) til fellesskapets søyle (I). I tillegg ble Schengen-samarbeidet med dets bestemmelser (acquis) integrert i EUs institusjonelle rammeverk. Disse saksfeltene utgjør oppgavens empiriske avgrensing, mens den tidsmessige avgrensningen er regjeringskonferansen (IGC) 1996/97 som ledet frem til traktatrevisjon. Eksterne grenser, asyl og innvandring avgjør hvem som får krysse landets grenser og vedkommendes rettigheter på territoriet. Således er dette politisk sensitive spørsmål knyttet til nasjonal suverenitet. Storbritannia var kritiske overfor ethvert tiltak som innebar fjerning av interne grensekontroller i en tilrettelegging for økt mobilitet av personer innenfor unionens territorium. Ettersom traktatendringene krevde enstemmighet i Rådet, kunne Storbritannia blokkert vedtakeene og forhindret økt integrasjon på disse saksfeltene. Britisk regjeringsskifte og særavtale har vært trukket frem som forklaringer på Storbritannias tilslutning til traktatrevisjonen. Jeg ønsket likevel å undersøke disse forklaringene nærmere og videre forsøke å avdekke andre konkurrerende og supplerende forklaringer til Storbritannias aksept. Jeg har tatt utgangspunkt i teoretiske rammeverk som fokuserer på policyendring i flernivåsystem, og som legger forklaringskraft på ulike nivå. Disse er henholdsvis liberal-intergovernmentalisme og ny-institusjonalisme.