Institusjonell reform i EU Konventet : En studie av ikke-statlige aktørers deltagelse og rolle i konventprosessen

Abstract

Konventet var en helt ny måte å organisere reformprosesser på innen EU. Konventet ble vedtatt av EUs stats og regjeringssjefer på EUs toppmøte i Laeken Belgia desember 2001 og varte fra 28. februar 2002 til endelig resultat forelå 18. juli 2003. Et viktig felt i Konventet var institusjonell reform av EUs institusjoner. Det var første gang i EUs historie at andre aktører enn medlemslandene fikk delta i denne typen reform. Jeg foretatt en prosesstudie av tre utvalgte ikke-statlige aktører og sett på deres rolle, deltagelse og gjennomslag i prosessen. De tre aktørene er Kommisjonen og de to største partigruppene i Parlamentet EPP (European People`s Party) og PES (The Party of European Socialists). Oppgavens empiriske basis er i all hovedsak offentlig tilgjengelig dokumenter publisert gjennom Konventets hjemmeside. Jeg analysert oppgavens problemstilling i lys av to organisasjonsteoretiske perspektiver. De to er det intergovernmentale perspektiv og det institusjonelle perspektiv. Den første er en maktbasert instrumentell teori som har som grunnforutsetning at alt som skjer av substansielle forandringer innen EU er bestemt av nasjonalstatene og at EUs institusjoner fungerer som passive verktøy for å redusere transaksjonskostnader. Den andre er en teori om at organisasjoner på vei til institusjoner, over tid utvikler trekk som går utover de til enhver tid gjeldene tekniske krav til organisasjonen. Resultatet blir da institusjoner som selvstendige aktører og ikke bare et passivt verktøy for beslutningstakerne. De analytiske funn var blant annet at ikke-statlige aktørers aktive rolleutøvelse og høye grad av deltagelse hang tett sammen med deres institusjonelle tilknytning. Det var også spor av gjennomslag i prosessen i form av at viktige forslag til institusjonell reform i det endelige resultatet hadde ikke-statlig opphav og at det ble dannet tverrinstitusjonelle allianser basert i partigruppene i Europaparlamentet. På den annen side ble de store staters grunnleggende styring av prosessen vist gjennom en høy grad av gjennomslag. Perspektivenes forskjellige teoretiske grunnlag gjorde at de både fungerte gjensidig utelukkende og komplimenterende.