Abstract
LØNNSLOVEN 1988: ET RESULTAT AV BYTTE?
Denne hovedoppgaven i statsvitenskap ser nærmere på beslutningsprosessen bak midlertidig lov om inntekt- og utbyttestopp og midlertidig lov om inntekt- og utbytteregulering våren 1988. Oppgavens problemstilling spør om lønnsloven kom som resultat av et bytte mellom 4 aktører på det inntektspolitiske felt. Til hjelp i å avklare dette spørsmålet anvendes deler av en maktmodell som Gudmund Hernes viser til i sitt arbeide "Makt og avmakt". Nøkkelbegreper som aktør, hendelse, interesse, kontroll og avhengighet benyttes for å undersøke om det foregikk en utveksling av interesser og kontroll mellom Regjeringen, Landsorganisasjonen, N.A.F. og Stortinget.
I analysen diskuteres muligheten for et bytte med utgangspunkt i 3 direkte avhengighetsforhold. Den første relasjonen oppgaven ser på er forholdet mellom Regjeringen og Landsorganisasjonen. Ulike sider og standpunkt ved aktørenes stillingstagen til den inntektspolitiske kurs våren 1988 blir vurdert. Gjennomgangen bekrefter at det var nødvendig med en form for utveksling av interesser mellom Landsorganisasjonen og Regjeringen i forkant av lovreguleringene. Denne erkjennelsen er også gyldig for det direkte avhengighetsfamarbeid med sine medspillere på forhandlingsarenaen presentere den inntektspolitiske løsning.
Med den oppnådde enighet mellom forhandlingsaktørene i privat sektor og Regjeringen var det bare Stortinget som kunne sette "en fot~' i veien for den mer permanente inntektsreguleringsloven.
Stortinget følte seg kraftig utfordret av Regjeringen på flere områder på det inntektspolitiske område våren 1988. Både spørsmålet om en sosialpolitisk reform, de øvrige arbeidstakerorganisasjonenes forhandlingsrett og enkelte prinsippielle forhold når det gjaldt arbeidsfordelingen og styringsretten i det norske samfunn provoserte de folkevalgte. Trass i dette dårlige utgangspunktet oppnådde Ap-regjeringen forståelse for sin inntektspolitiske kurs under lønnsoppgjøret. Situasjonen var nemlig den, at det ikke fantes noe reellt alternativ til Regjeringen Gro Harlem Brundtland. Da det etterhvert ble klart for de fleste at Regjeringen ville gå av, dersom deres inntektspolitiske opplegg ble vraket, fikk opposisjonspartiene kalde føtter. Men det var tilstrekkelig at et av de borgerlige partiene brøt ut og støttet Regjeringen. Som et resultat av dette, satt partiene lengst mulig "på gjerdet", før de bestemte seg - det ble aktualisert et gratispassasjerproblem! Det ble til slutt Senterpartiet som støttet Regjeringen forslag til lov om inntektsregulering. Partiet var på mange måter på "bølgelenge" med Regjeringen i denne saken. De var blant de første til å foreslå at noe måtte gjøres med den ukontrollerte lønnsglidningen, slik at en fikk rettet opp skjevhetene i norsk økonomi. Som en konsekvens av bl.a. dette, fant Senterpartiet ut at de var villige til å "bakke opp" Regjeringens opplegg mot visse gjenytelser. Det kom altså til et bytte i Stortinget mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Denne første og "tyngste" delen av analysen anvender en noe skjematisk tilnærming til det som foregikk i beslutningsprosessen. For å bøte på dette, går analysen i et avsluttende kapittel inn på enkelte andre direkte og indirekte avhengighetsforhold mellom aktørene. Dette endrer likevel ikke konklusjonen på oppgaven som er følgende:
Undersøkelsen av de omtalte avhengighetsforholdene mellom aktørene, viser at det foregikk en utveksling av interesser og kontroll mellom LO, N.A.F. og Regjeringen på det inntektspolitiske felt. I tillegg kom Regjeringen til enighet med Senterpartiet i Stortinget. Det er derfor forhold som tyder på at det byttet som fant sted på forhandlingsarenaen og hos de folkevalgte våren 1988, var med på å berede grunnen for lønnslovene.