Abstract
Denne oppgaven omhandler president George W. Bush og hans administrasjons’ politikk overfor det som i amerikansk utenrikspolitisk terminologi har fått navnet rogue states, eller ”røverstater” som det her oversettes med.
Mens politikken overfor disse statene lå fast under Clinton, har president Bush gjennom å se røverstatene som en del av kampen mot terrorisme, oppjustert denne trusselen. Bush-administrasjonen har videre foretatt en kursomlegging i tilnærmingen til røverstatene. Bush vil ikke tillate at røverstater får true USA med masseødeleggelsesvåpen, og de vil derfor, om nødvendig, ta i bruk forkjøpsangrep for å stoppe de. Gjennom denne forkjøpsdoktrinen har Bush-administrasjonen lagt om politikken overfor røverstater i en mer offensiv retning. Så langt synes det imidlertid som om denne politikken kun har blitt iverksatt overfor Irak, og ikke andre røverstater som for eksempel Iran og Nord-Korea. Studiens formål er å finne forklaringer på hvorfor Irak ble valgt først.
Mulige forklaringer utledes ved hjelp av to teoretiske perspektiver; realismen og liberalismen. Gjennom en caseanalyse av Bush-administrasjonens politikk overfor Irak, Iran og Nord-Korea, drøftes de ulike årsaksforklaringene på hvorfor Irak ble valgt først.