Bør stater kreve språk? : en normativ analyse av språkkrav i statsborgerskapslovgivning

Abstract

Bør man beherske en stats offisielle språk for å få innvilget søknad om statsborgerskap? Dette er spørsmålet denne oppgaven belyser. Bakgrunnen for spørsmålet er den aktuelle politiske debatten om hvordan statsborgerskapslovgivningen bør utformes for på best mulig måte å håndtere kulturelt mangfold. Denne debatten foregår også som en teoretisk debatt i statsvitenskap innenfor retningen som omtales som normativ politisk teori. I normativ politisk analyse retter søkelyset mot hvordan man bør innrette politisk institusjoner og bruke dem. Normativ analyse skal belyse politisk argumentasjon og målet er å finne ut om grunnene er gode nok og argumentasjonen overbevisende. I denne oppgaven blir teoretiske tekster som drøfter språkkrav i forbindelse med statsborgerskap, underlagt normativ analyse. Tekstene er hentet fra seks teoretikere som er plassert innenfor tre ulike teoretiske tradisjoner; liberalisme, kommunitarisme og multikulturalisme. Argumentasjon i tekstene sammenlignes og vurderes i forhold til hvordan de vil løse fire viktige utfordringer knyttet til språkkrav. Disse utfordringene er formulert som fire påstander eller teser: 1. Språkkravet fører til en urettmessig forskjellsbehandling av individer som må søke statsborgerskap i forhold til de som får tilskrevet statsborgerskap. 2. Språkkrav fører til at noen fastboende i en stat permanent avstenges fra statsborgerskap og full politisk deltakelse. 3. Språkkravet er nødvendig for å ta vare på en stats fellesspråk som igjen er grunnlaget for å opprettholde et samfunns kulturelle rammer og kulturelle særtrekk. 4. Språkkrav i forbindelse med innvilgelse av statsborgerskap vil være urimelig uten omfattende unntaksbestemmelser. Ut fra en gjennomgang og vurdering av argumentasjonen i de teoretiske tekstene, konkluderer oppgaven med at hensynet til en bred politisk deltagelse og en felles politisk offentlighet er et legitimt normativt hensyn å vurdere språkkrav i forhold til. Derimot bør ikke språkkrav begrunnes ut fra hensynet til en felles kultur og frykt for samfunnsoppløsning. Ut fra det første hensynet (politisk deltagelse) kan språkkrav være et normativt akseptabelt og hensiktsmessig virkemiddel dersom det praktiseres på en inkluderende måte som gjør det mulig for alle som ønsker det å innfri språkkravene. Oppgaven avsluttes med forslag til problemstillinger for videre normative studier av språkkrav i forbindelse med statsborgerskap.