Strategier frem mot Osloavtalen : et "to-nivå" forhandlingsspill

Abstract

SAMMENDRAG

I rundt hundre år har det vært konflikt mellom palestinerne og israelerne over et lite landområde i Midtøsten, kalt Palestina. Dette landområdet er omtrent på størrelse med Hedmark fylke og konflikten er kanskje den farligste i verden. For å få til omfattende fred i Midtøsten er det en forutsetning at Palestinaproblemet blir løst.

Den 30. oktober 1991 arrangerte USA og Sovjetunionen en fredskonferanse, Madridkonferansen, der målet nettopp var å legge grunnlaget for fred i Midtøsten. Etter hvert som det viste seg at Madridkonferansen ikke ga de resultatene man ønsket, ble det parallelt opprettet en hemmelig bakkanal mellom representanter for den israelske Arbeiderpartiregjeringen og representanter for den palestinske eksilregjeringen PLO. Bakkanalen ble opprettet av nordmannen Terje Rød Larsen og forhandlingene ble i all hovedsak gjennomført i Norge. Osloforhandlingene var tenkt som et supplement til Madridkonferansen, men partene kom etter hvert fram til at det var til liten nytte ettersom standpunktene i Madridkonferansen var så bastante. Det var derfor viktig å presentere Osloavtalen som et eget alternativ, og det vakte stor forbauselse da avtalen ble kjent. Med Osloavtalen hadde partene kommet fram til en prinsipperklæring som la grunnen for et midlertidig og begrenset palestinsk selvstyre i de områdene av Palestina som Israel okkuperte i 1967: Vestbredden og Gaza-stripen. Ut i fra denne erklæringen skulle forhandlinger om en varig løsning ikke ta til senere enn ved starten av det tredje året i overgangsperioden, der man skulle løse stridsspørsmålene. Med prinsipperklæringen i havn anerkjente så partene hverandre, og dermed ble det tidligere fiendebildet visket bort. De var nå samarbeidspartnere istedenfor fiender.

Hvordan kunne man komme fram til en fredsavtale på bakgrunn av det bildet palestinerne og israelerne hadde fått av hverandre gjennom hundre års fiendskap? I min problemstilling retter jeg søkelyset på strategiene forhandlerne for det israelske Arbeiderpartiet og PLO tok i bruk for å oppnå en avtale. Her bruker jeg Putnams forhandlingsteori som analyserer forhandlinger på to nivåer. Nivå 1 er forhandlerens posisjon på den internasjonale arenaen mens nivå 2 er de nasjonale gruppene forhandleren må forholde seg til på hjemmebane. De nasjonale gruppene bestemmer hvor mye forhandleren har å gi/å gå på i forhold til sin motpart på nivå 1. Vinnermengden er et sentralt begrep i Putnam, og gir uttrykk for hvor stor mulighet det er for forhandleren å få ratifisert avtalen på sitt nivå 2. For å få sluttet en avtale på nivå 1 må begge vinnermengdene på forhandlerenes nivå 2 overlappe hverandre.

Ved hjelp av Putnams teori har jeg søkt å forklare partenes strategier som førte til signeringen av Osloavtalen. Drøftelsen er basert på historiske trekk i palestinsk og israelsk historie, PLOs og det israelske Arbeiderpartiets posisjoner før Madridkonferansen og Osloforhandlingene, samt en gjennomgang av opprinnelse og posisjon til de grupper/partier som var sterke motstandere av en fredsavtale.

Putnams teori ser ut til å forklare en del av de strategier som førte til at Osloavtalen ble signert. Alle strategier blir dog ikke dekket av Putnam s to-nivå forhandlingsteori. Blant annet tillegger ikke Putnam meklerens rolle særlig betydning. Det norske diplomatiet kan imidlertid tilskrives en god del av fortjenesten for at Osloavtalen ble en realitet. Det individuelle nivået hadde også betydning for at en avtale ble signert. Under Osloforhandlingene kom det fram at de individuelle trekkene hos forhandlerne og meklerne hadde mye å si for at Osloavtalen kunne bli en realitet.