Abstract
Hovedmålet med denne oppgaven har vært å analysere hvordan konfliktpreventive tiltak kan forhindre en latent konflikt fra å eskalere. Den norske involveringen mellom Haiti og den Dominikanske Republikk utgjør caset for analyse i oppgaven.
Den massive migrasjonen fra Haiti til den Dominikanske Republikk og metodene som dominikanske myndigheter bruker ved deportasjon av haitianere utgjør konfliktens kjerne. Dominikanerne mener migrasjonsbefolkningen utgjør en byrde for den nasjonale økonomien og at de ikke har noen forpliktelser overfor disse, all den tid de oppholder seg illegalt i landet. Haitianerne på sin side mener dominikanske myndigheter ignorerer disse menneskenes rettigheter. Et sentralt uenighetstema i den forbindelse er hvorvidt barn av haitianske migranter som blir født i den Dominikanske Republikk har krav på dominikansk statsborgerskap. Haitianerne hevder at i henhold til dominikansk så vel som internasjonal lov, er dominikanske myndigheter forpliktet til å gi disse identifikasjonspapirer som dominikanske borgere. Dominikanerne på sin side mener det er umulig å skille hvem som er født i den Dominikanske Republikk og ønsker ikke å utstede slike papirer. Det er med andre ord ikke en væpnet konflikt mellom de to statene. Voldsbruken skjer i hovedsak i forbindelse med deportasjon av haitianere og av og til også i grenseområdene. De kulturelle forskjellene, spesielt med tanke på antihaitianismoen i den Dominikanske Republikk, gjør seg gjeldende i de fleste deler av samfunnet og vanskeliggjør prosessen med å skape en dialog mellom landene og muligheten for en eskalering av konflikten til en væpnet konflikt er tilstede.
I korte trekk kan strategien i den norske involveringen deles inn i to faser. Den første fasen innebærer forhandlinger mellom ulike aktører på mellomnivå i Oslodialogen, hvor målet er å komme frem til avtaler og finne mulige løsninger på problemene mellom landene. Den andre fasen innebærer å utvide prosessen til å inkludere politiske ledere på toppnivå gjennom blant annet lobbying. Som et resultat av den norskinitierte prosessen ble det utarbeidet tre avtaler som ble underskrevet av representanter fra de to landenes mellomnivå i 2001 og 2002. I disse dokumentene ble partene enige om videre samarbeid rundt de viktigste temaene som menneskerettigheter, migrasjon, deportasjonsproblemer, grensespørsmål og økonomiske relasjoner. UD, i samarbeid med KN, har spilt en vital rolle som tredje part i denne prosessen. Som et resultat av prosessen, har nye personlige relasjoner på tvers av grensen vokst frem, problemene, og måter å løse disse på, ses i et nytt lys og det er blitt tatt lokale initiativ til å forbedre situasjonen. Blant annet ble det opprettet en dialog mellom kirkeledere fra begge land (kalt kirkedialogen) som debatterer de samme temaene som ble diskutert i Oslodialogen.
Det teoretiske fokuset rettes mot konfliktprevensjon med spesiell vekt på tredje parts rolle og rollen til aktører fra mellomnivået i en slik prosess. Studien tar utgangspunkt i teorier som omhandler konfliktpreventivt diplomati. Sentralt er også teorier som omhandler tredje parts rolle i forhandlinger og problemløsningstilnærmingen til forhandlinger. Selv om de to sistnevnte i hovedsak er utviklet for å forklare forhandlinger mellom statsledere, eller agenter for disse, i allerede utbrutte konflikter eller erklærte kriger, anvendes disse teoriene i denne studien for å analysere konfliktpreventive involveringer basert på forhandlinger mellom aktører fra samfunnets mellomnivå, deriblant sivilsamfunnsorganisasjoner.
Basert på utarbeidelsen av en strukturell preventiv konfliktløsningsmodell fokuserer analysen på tre overordnete temaer: En analyse av konflikten og dens egenart; en analyse av Oslodialogen og Norges rolle; og en analyse av prosessens måloppnåelse med vekt på opprettelsen av institusjoner og rutiner for fremtidig konflikthåndtering.
I konklusjonen argumenterer jeg for at Oslodialogen har hatt som funksjon for det første å identifisere kildene til konflikt og finne mulige løsninger på disse og hvor aktørene fra mellomnivået selv spiller en viktig rolle i å implementere disse løsningene. For det andre har prosessen vært et viktig steg for å involvere politikere i prosessen. Selv om de norske representantene har jevnlige møter med politikere fra begge land, er det et stort sprang fra å diskutere problemene til høyt rangerte politikere forplikter seg til å løse disse. Jeg konkluderer med at prosessen har lykkes i å inkludere mellomnivået, grasrotnivået og i å skape politisk interesse for saken. For at de norske aktørene imidlertid skal lykkes med å nå målet med prosessen, må toppolitikere fra begge land forplikte seg til slike avtaler.