Zambiske aviser i landets demokratiseringsprosess : bremsekloss eller katalysator?

Abstract

Det er i stor grad akseptert at et demokratisk styresett er umulig uten frie medier og at mediene i neste omgang har en sentral funksjon i forhold til å styrke et lands demokrati. Media spiller en demokratisk rolle ved å overvåke maktorganer, spre alternativ informasjon og gjennom å være en arena hvor ytringsfrihet kan utøves. Frie medier kan også fungere som en katalysator for andre demokratiske reformer. Denne oppgaven ser på medias, og særlig avisenes, rolle i et relativt nytt og økonomisk svakt demokrati, nemlig Zambia. Hvordan kan media spille en sentral demokratisk rolle i et land som bare har hatt flerpartivalg siden 1991 og som rangeres av FN som et av verdens fattigste land? Formålet med oppgaven er å studere i hvilken grad zambiske medier fungerer som en katalysator eller bremsekloss i den zambiske demokratiseringsprosessen og hvilke forhold som fremmer og eller begrenser medias rolle i utviklingen av demokratiet. Teorier knyttet til demokrati og ytrings- og pressefrihet er sentrale for oppgaven.

Jeg har vurdert avisenes muligheter til å fremme den zambiske demokratiseringsprosessen med utgangspunkt i to forhold, nemlig lovverket og eierskap. Et lands lovverk legger klare premisser for medias aktivitet. I mange afrikanske land har lovverket bidratt til å vanskeliggjøre medias oppgaver. Ytringsfriheten har vært dårlig beskyttet og manglende offentlighetslover har gjort det vanskelig å få ut informasjon om hva som foregår hos landets myndigheter. Den zambiske grunnloven beskytter ytringsfriheten på en måte som langt på vei er i tråd med internasjonale konvensjoner. Samtidig bærer andre deler av lovverket preg av å ha overlevd fra kolonitiden og ettpartistaten. Presidenten er for eksempel gitt vide fullmakter til å forby og trekke tilbake publikasjoner, i tillegg til at han er sterkt beskyttet mot injurier. Media må også være forsiktige med å komme med utsagn som kan oppfattes som forsøk på oppvigleri eller kan true rikets sikkerhet. Flere eksempler tyder på at myndighetene er villige til å bruke anmeldelser og søksmål for å holde kritiske medier på avstand og utgifter til rettssaker og erstatninger har bidratt til å forsterke de økonomiske problemene mange av avisene allerede sliter med. Det er også en reell fare for at disse forholdene fører til selvsensur i redaksjonslokalene. Zambia har ingen offentlighetslov og dette skaper også betydelige problemer for media og bidrar til mindre spennende og samfunnsnyttige aviser. Mangelen på en offentlighetslov får også uheldige etiske utslag, som at man i stor grad bruker anonyme kilder eller betaler for å få tak i informasjon.

Å eie en mediebedrift kan gi stor politisk innflytelse. Selv om det er slutt på at de myndighetseide mediene får overført betydelige driftstilskudd fra myndighetene, så finnes det fortsatt en økonomisk relasjon, ikke minst i form av svært viktige annonsemidler. Flere av de privateide mediene har også tilgang til denne inntektskilden, men det er flere ting som tyder på at avisene ikke kan komme på kant med myndighetene dersom de vil beholde denne tilgangen eller for så vidt andre goder, som muligheten til å følge presidenten på utenlandsreiser. Politisk tilhørighet har lite å si for om journalistene jobber i myndighetseide eller privateide medier. Muligheten for jobbsirkulasjon blant journalistene er noe begrenset og det virker som om journalistene i de myndighetseide avisene utvikler en form for lojalitet til arbeidsgiver på grunn av en relativt sikker inntekt, mens journalistene i de privateide mediene synes det virker frihetsbegrensende å jobbe for de myndighetseide mediene. Myndighetskritiske journalister kan også få store problemer med å få jobb noen andre steder enn i privateide medier. Når det kommer til innhold er det klare forskjeller på avisene, både når det gjelder valg av kilder og ikke minst vinkling av artiklene. For det første bruker de myndighetseide avisene først og fremst kilder fra myndighetene og særlig regjeringspartiet MMD. Disse avisene er lite kritiske i sin dekning av myndighetene, mens det samme langt fra kan sies om de privateide konkurrentene. Dette resulterer i et polarisert mediebilde, hvor mediene kan kritiseres for hver for seg å gi et lite balansert bilde av hva som skjer i Zambia.