| dc.description.abstract | Liberalisering av gassmarkedet i Europa. EUs gassdirektiv av 1998.
Temaet for denne oppgaven er hvordan følgende tre variabler kan forklare innholdet i EUs gassdirektiv av 1998 (Directive 98/30 of the European Parliament and of the Council of 22 June 1998 concerning common rules for the internal market for natural gas.):
* De energipolitiske interessene hos fem medlemsland
* Det politiske beslutningssystemet i EU
* Forhandlingsprosessen om direktivet i 1997
Hensikten med direktivet er å åpne opp for økt konkurranse i gassmarkedet. Det skal blant annet bli lettere for store forbrukere å kjøpe gass direkte fra leverandør, såkalt tredjeparts adgang (TPA). Direktivets endelige tekst ble på mange punkter forskjellig fra Kommisjonens opprinnelige forslag fra 1992, og det har vært stor politisk uenighet innad i enkelte medlemsland, mellom medlemsland og innad i EU om hvilken form direktivet skulle ha. Oppgavens problemstilling er derfor: Hvilke faktorer kan forklare innholdet i gassdirektivet? Jeg har begrenset analysen av dette spørsmålet til variablene nasjonale energipolitiske interesser, det politiske beslutningssystemet i EU og selve forhandlingsprosessen. I analysen har jeg vært opptatt av hvordan disse variablene hver for seg har påvirket innholdet i gassdirektivet, og jeg har analysert samspillet mellom disse variablene.
Hensikten med oppgaven har vært todelt. For det første har det vært sentralt å få en empirisk forståelse av hvilke drivkrefter som stod bak utformingen av direktivet. For det andre ønsket jeg å analysere fruktbarheten av å kombinere et såkalt institusjonelt perspektiv og et såkalt nasjonalt interessebasert perspektiv.
I analysen ble de fem utvalgte landenes (Tyskland, England, Frankrike, Nederland og Luxembourg) energipolitiske interesser og det politiske beslutningssystemet i EU betraktet som uavhengige variabler. Forhandlingsprosessen ble betraktet som mellomliggende variabel, og selve innholdet i direktivet som avhengig variabel. Når det gjelder den avhengige variabelen, har jeg funnet at direktivet bør karakteriseres som et begrenset liberaliseringsinitiativ. Direktivet tillater liten grad av markedsåpning. I løpet av ti år behøver ikke det nasjonale gassmarkedet være mer åpnet for mer enn 43% konkurranse, hvis medlemslandet ønsker det slik. Direktivet tillater dessuten at aktører kan søke om unntak fra tredjeparts adgang (artikkel 15 og 16). Dette er utvilsomt en svakhet med direktivet. Videre inneholder det få overnasjonale reguleringer. Medlemslandene har fått stor frihet til å regulere gassektoren i fremtiden. En kombinasjon av liten grad av overnasjonal myndighet med stor grad av nasjonal frihet taler for at direktivet i seg selv ikke kan sikre Kommisjonens mål om et enhetlig og reelt indre gassmarked i nær fremtid. Et annet viktig funn er at både det politiske beslutningssystemet i EU, nasjonale energipolitiske interesser og forhandlingsprosessen er viktige og nødvendige faktorer for å forstå innholdet i direktivet. Når det gjelder det politiske beslutningssystemet, operasjonalisert som medbestemmelsesprosedyre, flertall som beslutningsregel, konsensus-søkende arbeidsmetode og uklare maktforhold, hadde flertall som beslutningsregel ingen betydning. Det var aldri et realistisk alternativ å votere. Ingen bestemmelser er et resultat av votering. Derimot fant jeg at medbestemmelsesprosedyren er en viktig forklaringsfaktor. Konsensus-søkende arbeidsmetode og uklare maktforhold virket i samme retning. Begge resulterte i en generell leting etter kompromisser, som igjen forklarer at direktivet består av mange kompromisser. Analysen av den mellomliggende variabelen, forhandlingsprosessen (Denne variabelen ble operasjonalisert som begrenset multilateralisme, konstruktive og distributive forhandlinger, begrenset rasjonalitet og konsensus som uformell beslutningsregel.), viser at direktivets endelige utforming var et resultat av forhandlinger mellom de fem mest sentrale landene i EUs energisamarbeid. Det er imidlertid vanskelig å tilskrive enkelte artikler i direktivet til spesielle land, siden landenes innflytelse og energipolitiske interesser ofte virket i samme retning. Konklusjonen på hva som kan forklare innholdet i direktivet er at både det politiske beslutningssystemet i EU, nasjonale interesser og forhandlingsprosessen er nødvendige og viktige faktorer | nor |