| dc.description.abstract | Menneskerettighetene som ideologisk slaghammer. Ordkrigen mellom USA og Cuba om menneskerettighetsideens definisjon og gyldighetsområde.
«Speaking calmly and objectively, I am thoroughly convinced that no country in the world has done more than Cuba to protect human rights.»
Fidel Castro, 1992
«For freedom to rise in Cuba, Fidel Castro must fall.(...) And we ve worked hard to ensure that no other governments help this, the cruelest of regimes.»
George Bush, 1992
«For over three decades, Cuba has suffered under an inhumane dictatorship.»
Bill Clinton, 1994
«Democracy can only exist in socialism.»
Fidel Castro, 1992.
Menneskerettighetsretorikk i forholdet mellom USA er tema for denne hovedoppgaven. Utgangspunktet er at både USA og Cuba hevder at ingen gjør mer for å bedre kubanernes menneskerettigheter enn dem selv. Samtidig kritiserer de hverandre for grove menneskerettighetsbrudd ovenfor kubanerne.
Som konsekvens av dette gapet i virkelighetsbeskrivelser har konflikten blitt sementert gjennom tiår. I denne prosessen har 11 millioner kubanere måttet lide dobbelt: Deres sosiale og økonomiske rettigheter har blitt krenket under den amerikanske embargoen, og deres sivile og politiske rettigheter har blitt krenket av Castroregimet. Hvordan legitimerer partene verbalt sin politikk, og hvordan diskrediterer de motparten?
For å studere mønstrene i argumentasjonen har jeg anvendt teorier, begreper og modeller hentet fra kommunikasjonsanalyse, spesielt fra den tverrfaglige disiplinen semoitikk. Semiotikk søker å avdekke det ubevisste og konvensjonelle i kommunikasjon, og er således et velegnet verktøy for analyse av politisk retorikk. Tilnærmingen er kvalitativ og fortolkende. Analyseenhetene er skriftlige tekster (dvs. taler, intervjuer og erklæringer) av presidentene George Bush, Bill Clinton og Fidel Castro fra tidsrommet 1989-1998.
Når det gjelder aktørenes retorikk kan det noe enkelt sies at den karakteriseres av at USA angriper mens Cuba forsvarer seg, blant annet ved motangrep. Partene vektlegger også ulike sider ved menneskerettighetene: Bush og Clinton refererer i første rekke til politiske og sivile rettigheter, mens Castro først og fremst refererer til sosiale og økonomiske rettigheter. Når det gjelder den amerikanske embargoen legitimeres denne av de amerikanske presidentene med at denne tar sikte på å fremme menneskerettighetene. Castro derimot hevder at embargoen representerer et grovt menneskerettighetsbrudd ovenfor den kubanske befolkning. Embargoen og annen amerikansk «aggresjon», sier Castro, gjør at landet befinner seg i en form for unntakstilstand. I en slik situasjon er «enhet» viktigere enn pluralisme, mener han. Aktiviteter «utenfor Revolusjonen», som han kaller det, undergraver kubanernes rettigheter, noe han mener legitimerer regimets tilsidesettelse av sivile og politiske rettigheter, da først og fremst maktfordeling og ytringsfrihet. Ved bruk av retorikkanalyse søker jeg å vise hvordan (dvs. ikke først og fremst at) partene gjennom argumentasjonen knapt levner noe rom for dialog og kompromiss, og jeg peker på hvor sperrene i kommunikasjonen ligger. | nor |