Rød-Brun politikk i Serbia og Russland fra slutten av 1980-årene : rokkanianske og weberianske perspektiver på mobilisering av nasjonalisme i post-kommunistisk kontekst

Abstract

Rød-brun politikk i Serbia og Russland fra slutten av 1980-årene. Et rokkaniansk og weberiansk perspektiv på mobilisering av nasjonalisme i post-kommunistisk kontekst. Oppgaven omhandler som tittelen antyder mobilisering av nasjonalisme i Serbia og Russland fra og med oppløsningen av kommunismen som dominerende samfunnssystem på slutten av 1980-tallet. Mer presist er hovedoppgavens formål å belyse hvorfor nasjonalistiske politiske eliter har lykkes i langt større grad å mobilisere befolkningen i Serbia enn hva tilfellet har vært i Russland. Denne forskjellen er blant annet kommet til utrykk ved det jeg har kalt den ideologiske fusjonen mellom kommunisme og nasjonalisme, som fullstendig har dominert serbisk politikk i denne perioden, personifisert ved president Slobodan Milosevic selv. Eksistensen av en tilsvarende rød-brun allianse har også vært tilstedeværende i Russland, representert blant annet med kommunistpartiet og nasjonalistiske partier som Vladimir Zhirijnovskis Liberal Demokratiske parti. Denne rød-brune konstellasjonen har imidlertid ikke lykkes i samme omfang som tilfelle er i Serbia på å mobilisere oppslutning i den russiske opinionen, som har vært mer dominert av liberale og demokratiske krefter. For å kunne forklare slike forskjeller har jeg anvendt meg av en komparativ analyse av historiske nasjon- og statsbyggingsprosesser i disse to landene. Foruten å operasjonalisere Rokkans fire faser over nasjon og statsbyggingsfremstøt, belyser jeg samtidig slike prosesser i lys av Webers teoretisering omkring det omfattende nasjonsbegrepet. Formålet med en slik tilnærming er å avdekke et sett av plausible faktorer som kan være med på å kaste lys over ulike oppfatninger i dagens Serbia og Russland om hva den serbiske og russiske nasjonale ide egentlig innebærer, for deretter å kunne påvise komparativ variasjon. Hovedoppgavens første del (kapittel 1, 2, og 3) er viet et forsøk på å gi en nærmere avklaring av nasjonsbegrepet. Jeg presenterer videre Rokkans teoretiske bidrag til nasjon- og statsbyggingsprosesser samt Webers teoretisering av nasjonsspørsmålet. Dette danner så fundamentet for en forklaringsmodell for mobilisering av nasjonalisme i Serbia og Russland som jeg redegjør nærmere for. Den første delen avsluttes så med noen metodologiske betraktninger. Kapittel fire og fem belyser historiske nasjon- og statsdannelsesprosesser i Serbia og Russland med utgangspunkt i Rokkans modell. Dette er utgangspunktet for den komparative analysen i kapittel seks, hvor jeg integrerer de teoretiske bidragene med det historiske empiriske materialet fra kapittel fire og fem.