Abstract
Utgangspunktet for oppgaven er et ønske om å drøfte en grunnleggende problemstilling innen IP forholdet mellom moral og makt. Såkalte humanitære intervensjoner representerer en interessant tilnærming til problemstillingen, fordi både moral og makt er nødvendige ingredienser i denne formen for utenrikspolitisk adferd moral gir legitimitet, makt gir resultater. NATOs intervensjon i Kosovokonflikten er et eksempel på en humanitær intervensjon og utgjør det empiriske grunnlaget for oppgaven. Oppgaven bygger videre på en tese om at NATOs intervensjon i Kosovo ikke fikk det best mulige utfall og at dette kan forklares ut fra trekk ved NATOs målsettinger og virkemidler og samsvaret mellom disse.
En drøfting av forholdet mellom moral og makt i IP kan struktureres gjennom å anvende de to klassiske perspektivene innen IP Idealisme og Realisme. I oppgaven er perspektivene hentet fra E. H. Carrs "The Twenty Years Crisis". Dette fordi Carr ikke bare har en teoretisk dimensjon i sin framstilling, men også en praktisk-politisk, der han framholder at begge perspektivene må reflekteres i det han kaller sunn politisk adferd. I følge Carr gir en Idealistisk visjon en politisk handling mål og retning, mens Realistisk innsikt gjør politiske belsutningstakere i stand til å realisere sine målsettinger. Overført på NATOs intervensjon i Kosovo, burde Idealismen kunne gjenkjennes i NATOs erklærte målsettinger og Realismen i NATOs valg av virkemidler for å realisere målsettingene.
Oppgaven konkluderer med at utfallet av NATOs intervensjon i Kosovo ikke kan betegnes som optimalt vurdert opp mot alliansens erklærte målsettinger. NATO lyktes ikke i å hindre omfattende overgrep mot den kosovo-albanske sivilbefolkningen under luftkampanjen, ei heller har det lyktes å etablere et fredelig, multi-etnisk og demokratisk Kosovo. Med utgangspunkt i Carrs tese, kan dette suboptimale utfallet forklares ut fra forhold som svekker inntrykket av Idealisme bak utformingen av NATOs målsettinger og Realisme bak valget av virkemidler. Fraværet av en radikal visjon for Kosovos politiske framtid og elementet av risikofri krigføring er to forhold knyttet til henholdsvis NATOs målsettinger og virkemidler som bidrar til å forklare hvorfor NATOs intervensjon ikke fikk et optimalt utfall. Det førstnevnte forholdet svekker inntrykket av Idealisme bak NATOs målsettinger, det andre svekker inntrykket av Realisme bak NATOs valg av virkemidler. I et slikt perspektiv framstår NATOs intervensjon i Kosovo som en ufullkommen humanitær intervensjon og ikke et forbilledlig eksempel på sunn politisk adferd, for å bruke Carrs egne begreper.