Abstract
Kina og det sivile samfunn-En analyse av sosiale organisasjoner og sivilrettslig og administrativ lovgivning
Denne studien tar utgangspunkt i en generell problemstilling om i hvilken grad det har utviklet seg et sivilt samfunn i Kina etter den økonomiske liberaliseringen fra 1978, der det sivile samfunn er definert som "sosiale organisasjoner som i relativt høy grad er uavhengige av staten" og "en tilstand av the rule of law som beskytter borgerne mot statlig og annen vilkårlig maktbruk". Analyseobjektene avgrenses til de tre private entreprenørenes sosiale organisasjoner - Organisasjonen for individuelle arbeidere (OIA), Organisasjonen for private foretak (OPF) og Forbundet for industri og handel (FIH), samt de tre lovene Generelle prinsipper for sivilrett (GPSR) (1986), Den sivile prosedyreloven (DSP) (1991) og Den administrative prosedyreloven (DAP) (1989).
Av dette utledes to presiserte problemstillinger som danner basis for hvert sitt analysekapittel:
Den første presiserte problemstillingen er: I hvilken grad er Organisasjonen for individuelle arbeidere, Organisasjonen for private foretak og Forbundet for industri og handel uavhengige av staten?
På bakgrunn av en gjennomgang av etablering, medlemsskap, ledelse, finansiell basis og virksomhet kommer jeg frem til at forskjellen er markant fra OIA og OPF på den ene side til FIH på den andre. For mens den medlemskap er obligatorisk i OIA og OPF, er medlemskapet i FIH frivillig. Mens ledelsen i OIA og OPF i høy grad består av statlige representanter, inntas slike posisjoner i FIH ofte av medlemmene selv. Mens OIA og OPF finansielle basis i høy grad stammer fra statlige bevilgninger, har FIHs mange foretak og prosjekter ført til en relativt selvstendig finansiell basis. Mens OIA og OPFs virksomhet representerer medlemmenes interesser vis-a-vis staten i liten grad, er FIHs virksomhet preget av en relativ høy grad av effektivitet i så måte. Kort sagt; mens OIA og OPF er meget statsdominerte, er FIH mye mer uavhengig. Årsaken til det er blant annet å finne i at medlemmene i FIH er mer velstående og har høyere status. FIHs relative uavhengighet er imidlertid oppnådd gjennom involvering med staten, og det er lite som tyder på kamp for økt uavhengighet, noe som til dels kan forklares av de usikre politiske omgivelsene den private virksomheten befinner seg i.
Den andre presiserte problemstillingen er: I hvilken grad beskytter Generelle prinsipper for sivilrett (1986), Den sivile prosedyreloven (1991) og Den administrative prosedyreloven (1989), formelt og reelt, borgerne mot statlig og annen vilkårlig maktbruk?
På bakgrunn av en gjennomgang av de lovgitte rettighetene, omfanget av søksmål i domstolen, domstolens behandling av søksmålene, saksøkers mulighet til å vinne og iverksettelse av dommene, kommer jeg frem til at lovene i noen grad - men mer formelt enn reelt - beskytter borgerene mot statlig og annen vilkårlig maktbruk. For selv om lovene har ført til en klar styrking av de kinesiske borgernes lovgitte rettigheter på sivile og økonomiske områder, er de fortsatt lite omfattende. Selv om lovene har resultert i en sterk økning i antallet søksmål, begrenses antallet fortsatt av tradisjonell skepsis blant borgerne, kostnader og domstolens manglende aksept av begjæringer om slike. Selv om domstolens behandling av søksmålene i prinsippet skal være preget av uavhengighet og likhet for loven, så utsettes den i praksis for innblanding fra ressurssterke individer, statlige organer med høy status og Kommunistpartiet. Selv om saksøker har en relativt god mulighet til å vinne søkmål, så er dette betinget av at søksmålet er av økonomisk og ikke «sensitiv» karakter. Og selv om domstolen formelt har fullmakt til å iverksette dommer, hindres dette, særlig når det gjelder sivile søksmål, av faktorer som tradisjonelle holdninger, den tapende parts manglende økonomiske evne til å oppfylle dommen, lokal proteksjonisme og domstolens svake institusjonelle makt. Kort sagt; det hersker ingen tvil om at politikken fotsatt kontrollerer og dominerer det legale system.