| dc.description.abstract | Fred i Mosambik. En analyse av hvilke faktorer som førte frem til at det ble fredsavtale mellom Renamo og Frelimo i 1992.
4. oktober 1992 ble det undertegnet en fredsavtale mellom det mosambikiske regjeringspartiet Frelimo (Frente de Libertacao de Mocambique) og opprørsbevegelsen Renamo (Resistencia Nacional Mocambicana), etter to år med forhandlinger i Roma. Dette markerte slutten på en 16 år lang krig, som blant annet hadde ført med seg enorme menneskelige lidelser. Målet med min oppgave er å se nærmere på hvilke forhold som ledet frem til at det ble inngått en forhandlingsavtale. Jeg har i denne oppgaven forsøkt å diskutere dette ved hjelp av det internasjonale, regionale og nasjonale nivå. Min grunnleggende problemstilling er følgende:
Hvilke faktorer førte frem til at det ble fred mellom Renamo og Frelimo i 1992?
For å svare på dette spørsmålet konstrueres det en modell over potensielle årsaksfaktorer og inngåelse av fredsavtale. Modellen består av åtte uavhengige variabler: geopolitiske endringer, endringer i det regionale sikkerhetsbildet, endringer i internasjonal økonomisk kontekst, endringer i forholdet mellom stat og parti, og delegitimering. Utfra denne modellen utledes det en hovedhypotese:
Inngåelsen av fredsavtalen mellom Renamo og Frelimo var avhengig av endringer i både den interne og eksterne kontekst, men det var de innenrikspolitiske faktorene som hadde avgjørende betydning.
Det teoretiske rammeverket for analysen tar utgangspunkt i et forsøk på å integrere eksterne og interne faktorer i én analysemodell, og bygger på to teoretiske bidrag innenfor disiplinen internasjonal politikk: Buzans (1991) sikkerhetsbetraktninger og Risse-Kappens (1995) samspillsmodell. Buzan kobler sikkerhet til forskjellige nivåer for å vise at begrepet omfatter mer enn en militær dimensjon, og kommer nærmere inn på individuell, nasjonal, regional, økonomisk og internasjonal sikkerhet. I oppgaven argumenter jeg for at inngåelsen av avtalen må sees i sammenheng med motivet om å oppnå sikkerhet. Risse-Kappen er inne på tanken om samspill mellom interne og eksterne faktorer, og legger spesielt vekt på hvordan transnasjonale relasjoner kan påvirke stater. Dette fikk blant annet betydning i forbindelse med hvordan forhandlingene kom i gang.
Gjennom analysen gjøres det funn som øker kredibiliteten ved min hovedhypotese. Slutten på den kalde krigen innebar at det ikke lenger eksisterte en ideologisk og strategisk rivalisering mellom supermaktene. Det internasjonale samfunnet ønsket tvert imot felles normer og regler for konfliktløsninger i den tredje verden, og det eksisterte i denne sammenheng et sterkt eksternt press på både Frelimo og Renamo om å stoppe krigføringen. Slutten på apartheid og innføring av flertallsstyre i Sør-Afrika gjorde en fortsatt støtte til Renamo umulig. Dette økte interessen og behovet for forhandlinger. De internasjonale bistandsorganisasjonene var dessuten interesserte i at partene skulle komme til forhandlingsbordet. Samtidig som endringen på internasjonalt og regionalt nivå var med på å åpne utfallsrommet med hensyn til hvordan konflikten kunne utvikle seg, påvirket de også Mosambiks innenrikspolitiske forhold. Frelimo innførte et flerpartisystem i 1990, etter både internt og eksternt press, noe som tok bort en del av Renamos argumenter for fortsatt krigføring. Det ble dessuten klart at hverken Renamo eller Frelimo kunne vinne en militær seier. Ved inngåelsen av fredsavtalen var Mosambiks interne forhold videre preget av mosambikiske flyktninger både innenfor og utenfor landets grenser, krigstretthet blant befolkningen og en nærmest ødelagt nasjonal produktivitetskapasitet. Utviklingen på nasjonalt nivå nærmest tvang partene til å inngå avtale. Jeg fremhever videre at fred ikke kom som en automatisk følge av endringene på internasjonalt og regionalt nivå. Utenrikspolitiske aktører påvirket situasjonen, men kunne ikke tvinge partene til å inngå fredsavtale. | nor |