Abstract
"Regjeringen i Russland" En analyse av det konstitusjonelle system i Den russiske føderasjon 1993 - 1998, med vekt på sentralregjeringens rolle.
Denne oppgaven er en gjennomgang og analyse av det konstitusjonelle system som ble innført i Den russiske føderasjon med grunnloven som ble vedtatt ved folkeavstemning den 12. desember 1993.
Målet med oppgaven er å kartlegge relasjonene mellom den lovgivende og den utøvende makt i Russland. Vekten er lagt på sentralregjeringens rolle under Viktor Tsjernomyrdin, og dens forhold til presidenten på den ene siden og parlamentet på den andre.
Som teoretisk utgangspunkt for analysen gis det først en grundig gjennomgang av en del sentrale teorier om demokratiske regimer. Det legges vekt på modeller som gir plass ikke bare til de to hovedformene presidentstyre og parlamentarisme, men som også inkluderer mellomformer der den utøvende makt er delt mellom en president og en statsminister og hans regjering. Den modellen som vurderes som best egnet for analyseformålet er modellen til Shugart og Carey (1992) som skiller ut to demokratiske regimeformer.
Det russiske systemet faller inn i den kategorien Shugart og Carey kaller president-parlamentarisme. Denne preges av at presidenten har betydelig makt over regjeringen, samtidig som parlamentet har mulighet til å avsette regjeringen gjennom mistillitsvedtak. I Russland er det presidenten som velger statsminister. Denne skal så godkjennes av underhuset i parlamentet, Statsdumaen. Etter at statsministeren er godkjent skal han plukke ut sin regjering. Denne skal så godkjennes av presidenten. Presidenten har rett til å avsette regjeringen eller enkeltministre når han vil. I oppgaven argumenteres det for at presidenten også har stor innflytelse på utvelgelsen av regjeringen, noe som etter grunnloven skal være statsministerens oppgave. Videre argumenteres det for at Statsdumaens faktiske mulighet til å avvise presidentens statsministerkandidat og til å vedta mistillit mot regjeringen er meget begrenset. Dette skyldes først og fremst at presidenten i slike situasjoner vil kunne oppløse Statsdumaen.
En slik måte å organisere forholdet mellom den utøvende og den lovgivende makt er forbundet med en del problemer. Systemet kan åpne for en handlingslammelse mellom den lovgivende og den utøvende makt. Dette kommer av en kombinasjon av en iboende legitimitetskonflikt mellom parlamentet og presidenten og at systemet er lite fleksibelt.
En av styrkene til dette systemet er at det har vist seg relativt stabilt i Tsjernomyrdins regjeringsperiode.
Konstitusjonelle systemer av denne typen gis i litteraturen relativt dårlige utsikter med tanke på den demokratiske stabilitet. Andre regimer som faller inn i denne president-parlamentariske kategorien er Weimarrepublikken i Tyskland og Peru fra 1979 til 1992 som begge har endt i en form for autoritært styre. Det er imidlertid enkelte, sentrale institusjonelle forskjeller mellom disse tre regimene. Det er selvsagt heller ikke slik at de institusjonelle faktorer er avgjørende for konfliktnivået i en stat. Trekk ved de politiske institusjoner kan imidlertid ha betydning for hvor godt egnet regimet er til å taklet de politiske konfliktene som måtte oppstå.