Implementering av Montrealprotokollen i Norge : grad av oppfølging og forklaring på grad av oppfølging av Montrealprotokollen, sett i lys av en RA- modell og en DP-modell

Abstract

Implementering av Montrealprotokollen i Norge Oppgaven har to hovedsiktemål. Første hovedmål er å klarlegge graden av oppfølging av Montrealprotokollen og andre hovedmål er å identifisere de faktorer som bestem-mer i hvilken grad en avtale blir implementert. Målsetningene er uttrykt gjennom to problemstillinger: 1. I hvilken grad har Norge fulgt opp Montrealprotokollen sine forpliktelser? 2. I hvilken grad kan statens vilje og statens evne forklare oppfølging av Montrealprotokollen i Norge? Vi kan under problemstilling 1 fastslå en høy grad av måloppnåelse. Forbruk av stoffene KFK, halon, karbontetraklorid (KTK) og 1,1,1-trikoretan (TKE) er redusert i tråd med Montrealprotokollens bestemmelser. Under problemstilling 2 brukes to forklaringsmodeller, en rasjonell aktør-modell (RA-modell) og en "domestic policy"-modell (DP-modell). Ved en empirisk gjennomgang finner jeg at disse to modellene har like høy forklaringskraft. Både vilje og evne er bestemmende for grad av måloppnåelse av Montrealprotokollen. I alt fire forhold må trekkes fram for å forklare høy grad av norsk måloppnåelse av Montrealprotokollen. For det første viser "forholdet mellom nytte- og kostnadskalkylen" at det har hersket vitenskapelig konsensus om skadene både på natur og mennesker og at kostnadene ved å fase ut ozonfiendtlige stoffene som kan gi slike skader, har vært lave. For det andre viser forhold behandlet under "stoffgruppens beskaffenhet" at denne påvirket grad av måloppnåelse på iallfall to av stoffene, halon og KTK. Det var utslippsmåten til halon og andre miljøproblemer knyttet til KTK. For det tredje var målgruppene forbausende raske til å komme opp med nye teknologiske løsninger for alle stoffgrupper. Dette var i stor grad styrt internasjonalt, men er like fullt en avgjørende faktor for grad av måloppnåelse. For det fjerde har det vært en fin balansegang mellom styring fra myndighetene og frie tøyler for målgruppene. Det er grunn til å tro at trusselen om avgifter lå bak og styrte denne samhandlingen. Men samarbeidsviljen skyldtes også at Montrealprotokollen hadde faste reduksjonsmål og at den gjaldt andre land samtidig. Dermed hadde implementeringsmyndigheter og målgrupper samme interesser og kunne spille på samme lag. Selv om oppgaven viser høy grad av måloppnåelse, er det enkeltbransjer som har hatt tøffe tider for å klare de nødvendige omstillinger. I første rekke gjelder det forbrukere av KFK innen kuldebransjen og innen renseribransjen, men også flere brukergrupper av TKE. Oppgaven avslører også svakheter med Montrealprotokollen; den regulerer ikke hva som skjer med KFK som ble produsert før importforbudet trådde i kraft. Det betyr at utslippene for enkelte stoffer har fortsatt etter utfasningsdato, fordi man ikke har maktet å samle inn stoffer som allerede er i omløp. Her har heller ikke norske myndigheter gjort noen innsats for å redusere faktiske utslipp, selv om virkemidler finnes. Noe av det som gjør en studie av ozonprosessen spennende, er at det kun tok få år å få snudd verdensopinionen slik at en global protokoll kunne se dagens lys. Videre ble nye teknologiske løsninger raskt utviklet og dette la igjen grunnlaget for forsterkninger av protokollen underveis i implementeringsfasen. Montrealprotokollen som læringsprosess for nye globale avtaler blir dermed meget interessant. Spesielt er overføringsverdien høy til Kyotoprotokollen. De bransjer som teknologisk har blitt snudd på hodet i løpet av Montrealprosessen, kan gi mange erfaringer videre til de bransjer som nå etterhvert vil bli berørt av Kyotoprotokollen. Dette gjelder også bransjer som har hatt visse problemer i implementeringsfasen på ozon. Viktigst blir likevel myndighetenes evne til å videreføre de konstruktive samarbeidsløsninger fra implementeringen av Montrealprotokollen, løsninger som i tillegg til å peke i mot høy grad av måloppnåelse på Kyotoprotokollen, også bør inneholde samfunnsøkonomiske tanker om Norge som teknologileverandør til en fossilfri verden.