Forskning og autonomi : et normativt perspektiv

Abstract

Forskning og autonomi - et normativt perspektiv Hvis en skal beskrive utviklingen innen forskning og utvikling (FoU) i den vestlige verden i vårt eget århundre er det to trekk som fremtrer som særlig karakteristiske. Det ene er at omfanget av virksomheten har økt betraktelig - det forskes og utvikles stadig mer. Forskningen har i betydelig grad blitt «tatt i bruk» innenfor en rekke samfunnssektorer. Et annet trekk ved utviklingen er at rammebetingelsene for forskningsvirksomheten har endret seg. Mens forskningen, særlig ved universitetene, lenge nøt godt av relativ autonomi og stor grad av frihet ser vi en prosess der forskningen i økende grad styres og målrettes mot bestemte oppgaver eller utfordringer. Fra enkelte hevdes det at vi er inne i en historisk utvikling som vil føre til at autonom forskning blir stadig mer marginalisert. Fra annet hold snakkes det om behovet for å skaffe forskningen en ny legitimitetsbase. Problemstillingen i denne oppgaven kan oppsummeres slik: Kan forskningens autonomi i dagens samfunn forsvares med utgangspunkt i et normativt teoretisk perspektiv? Metoden som benyttes er en normativ drøfting av ulike teoretiske tilnærminger til spørsmålet om forskningens autonomi, i lys av de krav som rettes mot forskningen fra politiske myndigheter og moralsk intuisjon. For å belyse problemstillingen foretar jeg først en gjennomgang av sentrale teoretiske tilnærminger i synet på forholdet mellom forskningen og samfunnet. Jeg legger her vekt på tenkningen til Wilhelm von Humboldt, Max Weber og John Desmond Bernal. Deretter gir jeg en oversikt over den politiske debatt om forskning i Norge i dag. På dette grunnlaget formulerer jeg et sett med tre kriterier som forskningen bør innfri for å oppnå legitimitet. Disse er forskningen som samfunnsgode, forskningens etiske bevissthet og ansvarlighet og forskningen som demokratifaktor. I lys av disse kriteriene diskuterer jeg først ulike reformuleringer av den «klassiske doktrine» som argumenterer for at forskningen bør innvilges stor grad av autonomi. Min drøfting viser at disse perspektivene ikke tilfredsstiller kravene til legitimitet. Jeg drøfter deretter om det tvert i mot er slik at forskningen bør organiseres heteronomt. Jeg ser i denne sammenheng spesielt på to ulike tilnærminger med argumentasjon for en heteronom organisering av forskningen; en bernalistisk modell og en modell som baserer seg på «universitetet som bedrift». Heller ikke disse perspektiver kan imidlertid oppnå legitimitet ut i fra kriteriene for legitim forskning. Verken et perspektiv som rendyrker forskningens autonomi eller et syn som anbefaler at forskningen bør organiseres heteronomt er tilfredsstillende ut i fra de krav som rettes mot forskningen. Jeg trekker på denne bakgrunn den konklusjon at forventningene til forskningen - samt forskningsbegrepet selv - preges av sterke indre spenninger i forhold til synet på hva forskning er og bør være. For å forløse denne spenningen tar jeg selv til orde for en modell som kombinerer både heteronome og autonome perspektiver. Jeg foreslår en institusjonsbasert modell med to nivåer der det ene nivået får som oppgave å rendyrke forskningens nytteperspektiv; økonomisk nytte og velferdsstatsnytte. Jeg foreslår å etablere denne praksis med utgangspunkt i den eksisterende instituttsektoren. Det andre nivået får i min modell et hovedansvar for forskningen som gode i kulturell forstand og som demokratigode, samt et overordnet ansvar for forskningens etiske bevissthet og ansvarlighet. Jeg foreslår å gi dette nivået en tilsynsrolle i forhold til forskning ved andre institusjoner og at ansvar for å bidra til aktiv samfunnsdebatt om forskningens betydning for kultur, demokrati og etikk. De eksisterende universitetene bør danne utgangspunkt for dette nivået i modellen, og bør innvilges stor grad av autonomi. Jeg tar i denne sammenheng til orde for at universitetene bør legge til rette for moraldannelse i tråd med Wilhelm von Humboldts universitetsideal, bl.a. med støtte i moralteoretikeren Alisdair MacIntyre. Den foreslåtte modellen vil innebære en rendyrking av ulike rasjonaler for ulike deler av systemet. Den vil bl.a. innebære at universitetene må avstå fra å søke legitimitet i et økonomisk nytteargument. Den reiser dessuten spørsmål i forhold til organisering av undervisning og forskerutdanning ved de eksisterende universitetene. Samtidig innebærer modellen at deler av forskningen må akseptere betydelig brukermedvirkning og ekstern styring.