| dc.description.abstract | Mye frihet - lite omsorg? - HVPU-reformens verdigrunnlag: En normativ analyse av omsorgen for psykisk utviklingshemmede
I oppgaven drøfter jeg hvilke normative verdier som bør prioriteres i omsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemming. En normativ diskusjon om hvilke verdier som bør prioriteres, forutsetter imidlertid kunnskap om hvilke verdier som faktisk prioriteres i omsorgen i dag. Den første overordnede problemstillingen lyder derfor som følger:
1. Hvilke normative idéaler gjenspeiles i HVPU-reformen?
Med utgangspunkt i reformens dokumenter, skisserer jeg hvilke verdier som danner grunnlaget for den omsorgen vi har i dag. I tillegg fortolker jeg reformens verdisyn i lys av tre normative politiske teorier: Liberalisme, kommunitarisme og omsorgsetikk. Oppgavens andre overordnede problemstillingen er:
2. Hvilke verdier bør prioriteres i omsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemming?
For å svare på dette spørsmålet benytter jeg fire (av seks) normative prinsipper som er utledet fra de tre normative teoriene jeg nevnte ovenfor. Jeg drøfter prinsippenes relevans og tilstrekkelighet i forhold til omsorgen for psykisk utviklingshemmede.
Det er ikke mulig å trekke entydige konklusjoner utfra oppgavens to problemstillinger. Svaret på den første overordnede problemstillingen viser at verdigrunnlaget til HVPU-reformen kan tolkes i lys av alle de tre teoriene, med vekt på ulike normative aspekter.
I den normative argumentasjonen konkluderer jeg med at de tre prinsippene - prinsippet om kompensasjon for naturlige ufordelaktigheter, prinsippet om autonomi og valgfrihet, og fellesskap- og omsorgsprinsippet - er nødvendige for en tilfredsstillende og tilstrekkelig omsorg for mennesker med psykisk utviklingshemming. Omsorgsprinsippet bør imidlertid være det viktigste prinsippet når omsorgen skal utformes. Nærhet, omsorg, trygghet, vennskap og forutsigbarhet i små fellesskap vil gi mange psykisk utviklingshemmede bedre livskvalitet.
Den normative analysen kan imidlertid leses som en indirekte kritikk av HVPU-reformens intensjoner. Jeg kritiserer intensjonene i de politiske dokumentene for mangel på fotfeste i virkeligheten. Det er spesielt to forhold som er viktige i denne forbindelse: Det første dreier seg om autonomi og valgfrihet, som er et av målene til reformen. Jeg er enig i at autonomi og valgfrihet bør etterstrebes. Likevel er det mange forhold som tilsier at psykisk utviklingshemmede i ulik grad mangler kapabiliteter til å kunne foreta autonome og frie valg. Dette drøftes ikke og tas heller ikke hensyn til, hvilket er en stor svakhet ved reformens arbeider.
Det andre forholdet jeg kommenterer er at HVPU-reformens intensjoner ironisk nok ser ut til å oppfylle omsorgsprinsippets krav: Det blir hevdet at psykisk utviklingshemmede vil få en trygg tilværelse ved integrering i et nærmiljø, noe som gjør det lettere å delta i det sosiale livet og danne relasjoner til andre. Problemet er imidlertid at utredningene ikke stiller spørsmål om intensjonene lar seg gjennomføre. Jeg argumenterer for at det er en rekke kjennetegn og verdiprioriteringer - bl.a. autonomi og valgfrihet - i det moderne velferdssamfunnet som vil gjøre det vanskelig å gi omsorgsprinsippet gode vilkår. Fokuseringen på menneskets selvrealisering og valgfrihet, gir ikke rom for de som mangler kapabiliteter til å benytte seg av denne friheten og leve selvstendig som oss andre.
Det positive med HVPU-reformen er at fleksible løsninger i økende grad blir vektlagt, samtidig som behovet til den enkelte prioriteres fremfor generelle prinsipper og retningslinjer. Dette sammenfaller i stor grad med mine argumenter om å la det situasjonsbetingede prinsippet om den konkrete andre styre omsorgens utforming. De fleksible løsningene som reformen åpner for, er et skritt i retning av en bedre omsorg. Fleksibilitet og muligheter for alternative løsninger er en forutsetning for å dekke de psykisk utviklingshemmedes ulike og individuelle behov. Det å leve et "normalt" liv bør likeledes veies opp mot hensynet til at mennesker har det godt. Hvis integreringen resulterer i et lite verdig og tilfredsstillende liv, bør det finnes alternative levemåter, slik at alle kan finne seg til rette i tilværelsen.
Det bør eksistere flere réelle løsninger for å gi psykisk utviklingshemmede en tilstrekkelig omsorg: Den normaliserte tilværelsen, bofellesskap integrert i lokalsamfunnet, og landsbyfellesskap. Jeg foreslår også et alternativ som ligger mellom velferdssamfunnet og landsbyfellesskapet, som ikke segregerer de psykisk utviklingshemmede og som likevel kan tilby et fellesskap der trygghet, vennskap og omsorg er et naturlig element i de nære relasjonene en har til hverandre. Dette alternativet eksisterer ikke til dags dato, men det bør være verdt å prøve. | nor |