Abstract
Temaet: På 1990-tallet er det blitt vanlig å betrakte overgangen fra et autoritært til et demokratisk regime som bestående av ikke en, men to overganger: Den første kalles demokratisk transisjon og avsluttes ved innsettingen av en demokratisk valgt regjering. Den andre kalles demokratisk konsolidering og avsluttes ved etableringen av et demokratisk regime. I mange demokratiseringsprosesser fra autoritære regimer står spørsmålet om det tidligere regimets brudd på menneskerettighetene i fokus. Man skiller gjerne mellom tre strategier for håndtering av menneskerettighetsbrudd: Sannhetskommisjoner, nasjonale eller internasjonale rettsoppgjør og amnesti. I denne oppgaven har jeg Ønsket å undersøke hvilken betydning ulike strategier for håndtering av menneskerettighetsbrudd har for en demokratisk konsolideringsprosess. Jeg har valgt å undersøke dette temaet i et spesifikt case; nemlig caset Chile fra 11. mars 1990 til september 2000.
Caset: Chile er et spesielt interessant case for en studie av håndtering av menneskerettighetsbrudd og demokratisk konsolidering. Dette fordi man i Chile har hatt erfaringer med alle de nevnte strategiene for håndtering av menneskerettighetsbrudd: 1 1990 ble det opprettet en sannhetskommisjon som presenterte sine funn i en rapport i 1991. Gjennom hele 1990?tallet har man hatt en nasjonal rettslig strategi hvor både amnesti og fellende dommer inngår som dimensjoner. Og med arrestasjonen av Pinoched i London i 1998 fikk man også en internasjonal rettslig strategi. Pinochet-saken har siden blitt en del av den nasjonale rettslige strategien. Alle de tre strategiene forholder seg til brudd på menneskerettighetene som ble begått av militærregimet i Chile fra 1973 til 190. Grove overgrep mot menneskerettighetene som tortur, politiske henrettelser og forsvinninger, var sentrale elementer i en systematisk undertrykkelse av regimets reelle og antatte motstandere.
Oppgavens teoretiske rammeverk: Demokratisk konsolidering knyttes til en prosedyredefinisjon av demokrati. For å rettlede den empiriske analysen i oppgaven har jeg valgt å kombinere to teoretisk tilnærminger til demokratisk konsolidering. Den ene tilnærmingen er utviklet av den chilenske statsviteren J. Samuel Valenzuela (1992), og fokuserer på et viktig element i en demokratisk konsolideringsprosess: Utviklingen av demokratisk institusjoner. Nærmere bestemt fokuserer Valenzuela på hvilke perversjoner av demokratiske institusjoner som må fjernes i en demokratisk konsolideringsprosess. Den sentrale antakelsen hos Valenzuela er at det er konflikt mellom aktører som tjener på institusjonelle perversjoners eksistens og aktoøer som ikke tjener på dette, som er den sentrale mekanismen som kan føre en konsolideringsprosess i positiv eller negativ retning. I analysen har jeg konsentrert meg om tre institusjonelle perversjoner: Reserverte saksområder, formyndermakt og faren for kupp. Den andre teoretiske tilnærmingen er utviklet av Linz og Stepan (1996) og fokuserer på et annet sentralt element i en demokratisk konsolideringsprosess: Styrking av demokratiske strukturer eller arenaer. I analysen har jeg konsentrert meg om tre demokratiske arenaer : Et sivilt samfunn, et politisk samfunn og en rettsstat.
Argumentene: Gjennom analysen av Sannhetskommisjonen, den rettslige strategien og Pinochetsakens betydning for den demokratiske konsolideringsprosessen i Chile kom følgende fram: De tre strategiene har hatt ulik, til dels paradoksal men like fullt begrenset betydning for den demokratiske konsolideringsprosessen i Chile. Konklusjonen på analysen kan oppsummeres i tre argumenter: For det første har strategiene for håndtering av menneskerettighetsbrudd hatt betydning for den demokratiske konsolideringsprosessen ved at de har vært gjenstand for konflikt mellom de væpnede styrkene og den demokratisk valgte regjeringen. Dette har vært en til dels konstruktiv konflikt forth konflikten har ført til at institusjonelle perversjoner har Mitt redusert. For det andre har strategienes betydning for den demokratiske konsolideringsprosessen vært paradoksal. De har både redusert institusjonelle perversjoner, men de har også bekreftet institusjonelle perversjoner. Og for det tredje har de Mike strategiene hatt en begrenset betydning for styrking av demokratiske arenaer. Dette kan forklares med at strategiene utgår fra de demokratiske arenaene og derfor i større grad må forstås som symptomer på manglende demokratisk konsolidering enn som mekanismer som kan bidra til å styrke de samme arenaene. I tillegg til de empiriske konklusjonene fant jeg at det teoretiske kombinasjonsperspektivet var et fruktbart utgangspunkt for den empiriske analysen forth det la opp til en breder analyse og mer helhetlig forståelse enn de to tilnærmingene vine gjort hver for seg.