Abstract
Tema for hovedoppgaven er de organisatoriske reformene i det britiske Arbeiderparti etter 1979. I årene etter 1979 fikk venstresiden gjennom sine krav om endrede regler for valg av partiledelse og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Problemstillingen er å forklare disse reformene. Utgangspunktet for oppgava var det paradoks at Labour gjennomførte reformer som bidro til å styrke venstresiden nettopp på et tidspunkt da det øvrige politiske landskap gikk mot høyre. Mitt svar på dette paradokset er at et parti har flere fraksjoner og at det er styrkeforholdet mellom disse som avgjør hvilken kurs partiet velger. Man kan altså ikke uten videre forutsi hva slags politisk linje partiet vil legge seg på. De organisatoriske reformene kan dermed forklares ved at en fløy som prioriterte ideologi framfor velgermaksimering kom styrket ut av en intern maktkamp. Nærmere bestemt tar jeg utgangspunkt i John D. Mays (1973) lov som går ut fra at det vil være aktivistene i mellomsjiktet som vil utgjøre det mest radikale elementet i et politisk parti. May går, i likhet med Anthony Downs (1957), ut fra at flertallet av velgerne vil være moderate, mens eliten i partiene, som vil være opptatt av velgerappell, vil ligge nærmere velgerne enn de radikale partiaktivistene.
Dermed skulle det teoretiske utgangspunktet for oppgava være klart. Downs definisjon av et politisk parti som en enhetlig, rasjonell og velgermaksimerende aktør er for statisk og rigid. En definisjon av et politisk parti som en koalisjon av aktører med ulike mål, vil, kombinert med Mays lov, forklare det Downs modell ikke er i stand til å forklare, nemlig hvorfor Labour beveget seg i motsatt retning av det politiske sentrum. Forklaringen tar altså utgangspunkt i styrkeforholdet mellom fløyene. På grunnlag av Mays lov, vil dermed oppgavas hypotese være at reformene ble drevet gjennom av aktører som ikke hadde noen sentral posisjon i partiet, men som drev sin virksomhet av rent ideologiske insentiver. På grunn av fagforeningenes sterke innflytelse i partiet, må disse også i stor grad ha støttet reformene.
Del 2 utgjør empiridelen. Her vil jeg først se på Labours historie etter 1945, før jeg går i dybden på fire relevante utviklingstrekk, nemlig styrkingen av venstrefløyen, svekkelsen av høyrefløyen, fagforeningenes rolle og valgnederlaget som utløsende faktor. Denne delen blir avsluttet ved å se nærmere på den rollen organisasjonen "Campaign for Labour Party Democracy" spilte. I del 3 systematiserer og drøfter jeg funnene i de foregående kapitlene. Jeg kommer i denne diskusjonen fram til at vi finner en viss støtte for Mays lov. De personene som sto mest sentralt i prosessen rundt de organisatoriske reformene var ikke å finne i sentrale posisjoner i partiet, men arbeidet på et reint idealistisk grunnlag. De kom med reformkravene fordi de var misførnøyd med Labour-regjeringens manglende vilje til å gjennomføre partiets vedtatte politikk, samt deres generelle holdning ovenfor sine valgkretser. Endringene i styrkeforholdet mellom fløyene utgjør en strukturell grunnbetingelse for at det var mulig å få drevet gjennom reformene, mens den måten aktivistene i "Campaign for Labour Party Democracy" organiserte kampanjen utgjør en mer umiddelbar forklaring på de organisatoriske endringene.