| dc.description.abstract | Temaet for denne hovedoppgaven er forholdet mellom Den katolske kirken og den italienske staten i perioden 1870-1992. Pavestatenes geografiske plassering har gjort at pavedømmets politikk først og fremst har vært knyttet til Italia og områdene rundt Middelhavet, og Den katolske kirken har historisk sett vært en viktig innflytelsesfaktor i italienske samfunnsforhold. Samlingen av Italia mellom 1861 og 1870, resulterte i en konflikt mellom de nye makthaverne og Den katolske kirken. Lederne av samlingsprosessen ønsket å grunnlegge den italienske staten på liberale, sekulære prinsipper om " en fri kirke i en fri stat". Kirken anså imidlertid innlemmingen av pavestatene i Italia som illegitim, og svarte med å nekte å anerkjenne den nye staten.
Det spørsmål jeg tar opp i denne hovedoppgaven er på hvilken måte Den katolske kirken har påvirket den italienske statens politiske liv, og hvilke konsekvenser dette har fått. Mitt utgangspunkt for undersøkelsen av denne problemstillingen, er Robert D. Putnams forestillinger om betingelsene for et aktivt, effektivt demokrati. Ifølge Putnam fungerer demokratiet best dersom omgivelse kan beskrives som et borgerfellesskap, og et viktig kjennetegn ved medlemskap i et borgerfellesskap er aktiv deltakelse i offentlige anliggender. Formålet med denne oppgaven er å avdekke hvorvidt- og i så fall på hvilken måte - Den katolske kirken gjennom italiensk historie de siste 130 årene har bidratt til en svekkelse av borgerfellesskapet, og dermed til å etablere en politisk kultur preget av klientisme. Jeg vil dessuten drøfte hvorvidt man kan si at denne historiske arven - dersom jeg finner den dokumentert - har bidratt til den partipolitiske krisen som oppsto i Italia på begynnelsen av 1990-tallet. Hovedfokus for oppgaven vil være årene etter den annen verdenskrig. Jeg mener imidlertid at det ikke er mulig å redusere analysen av problemstillingen bare til denne perioden, men at man må trekke linjer enda lenger tilbake i historien. I analysen av problemstillingen vil jeg derfor benytte meg av såkalt retrospektiv analyse - en metode som karakteriseres av at man søker å forklare nåværende strukturer ved å gripe tilbake til den historiske opprinnelsen. Den betydning jeg tillegger den historiske dimensjonen er også bakgrunnen for at jeg ønsker å bruke Stein Rokkans modell for statsdannelse og nasjonsbygging i Europa som bidrag til å belyse problemstillingen.
Den katolske kirken oppfattet den nyopprettede italienske staten som en trussel. Det katolske hierarkiet fryktet at de sekulære myndighetene skulle stille seg mellom Kirken og de troende, og forsøkte å hindre dens virke. Det viktigste for Kirken i denne situasjonen ble å forsøke å sikre sine egne privilegier og bevare sin posisjon i det italienske samfunnet. Kirkens svar på den italienske statens annektering av pavestatene, var at den forbød katolikkene å delta i det politiske liv gjennom det såkalte Non expedit-dekretet. Bestrebelsene etter å kontrollere katolikkenes deltakelse førte til en depolitisering av samfunnet - en svekkelse av befolkningens deltakelsesferdigheter. Resultatet var utvikling av en korrupsjonskultur som etter hvert gjennomsyret hele det italienske samfunnet.
Gjennom Non expedit-politikken hindret Kirken katolikkene i å delta aktivt i det politiske liv, unntagen når deltakelsen fant sted i former organisert og kontrollert av Kirken selv. Resultatet var st man ikke lyktes i å få demokratiet til å slå særlig dype røtter i den italienske befolkningen. Kirkens streben etter å sikre sine egne privilegier og bevare sin posisjon i samfunnet, var avgjørende for dens måte å forholde seg til deltakelsesspørsmålet på. Under pave Pius XI (1922-39) var Kikrens strategi ikke-innblanding i politikken i et forsøk på å tekkes facistene og stanse sosialismens fremmarsj. Da det etter den annen verdenskrig ble klart at en slik linje ville bidra til å styrke heller enn til å svekke venstresiden, gikk Pius XII (1939-58) bort fra sin forgjengers strategi og oppfordret til "timelig engasjement" fordi dette nå var nødvendig. Katolikkene ble oppmuntret til å delta i politikken når det katolske hierarkiet mente dette var nødvendig for å sikre Kirkens egne interesser og fremme pavedømmets konservative synspunkter. Etter den annen verdenskrig gav paven, kurien og de italienske biskopene, gjennom åpen og aktiv støtte til det kristelig-demokratiske partiet, ideologisk legitimitet til et parti og et system som gav dem mange fordeler. I stedet for å oppnå legitimitet gjennom representasjon og effektivitet, fikk staten sin legitimitet fra pavedømmet som på denne måten underminerte statens autoritet, og her ligger kilden til det italienske etterkrigssystemets klientisme. Følgene av Kirkens påvirkning på politikken var at den bidro til å legitimere et korrupt system. Dens inngripen i politikken bidro til å konsolidere kristelig-demokratenes makt, og dermed til å konsolidere etterkrigstidens politiske regime. Kirkens fokusering på forfølgelsen av egne mål gjorde at den kom i skade for å bygge opp under krefter i samfunnet om svekket det borgerfellesskapet Putnam mener er nøkkelen til godt styre. | nor |