Abstract
"Rettferdig skattlegging. En analyse av det normative grunnlaget for rettferdig fordeling av skattebyrden."
Sammendrag
"Hvordan bør skattebyrden fordeles for å være rettferdig?" Dette er oppgavens problemstilling, og den besvares ved å (i) identifisere ulike normative prinsipper for fordeling av skattebyrden, (ii) vurdere deres begrunnelser og (iii) teste deres implikasjoner.
Skattlegging burde være et sentralt tema i normativ politisk teori. Likevel har jeg funnet at emnet er overraskende lite systematisk behandlet, og det er ikke gitt noe entydig innhold. Slike og andre faglige utfordringer diskuteres i kapittel 1. Kapittel 2 gir en oversikt over normativ metode, og diskuterer hva man bør legge vekt på i normativ argumentasjon. Kapittel 2 gjør også rede for sentrale forutsetninger og grunnlagsproblemer knyttet til problemstillingen. Det er kapitlene 3, 4 og 5 som utgjør selve den normative analysen. Jeg har valgt å knytte min inndeling av oppgaven til de tradisjonelle prinsippene brukerprinsippet og evneprinsippet. Imidlertid mener jeg at evneprinsippet kan fortolkes på to vesentlig forskjellige måter, slik at jeg i realiteten opererer med tre prinsipielle tilnærminger av hva som kan kalles en rettferdig fordeling av skattebyrden; brukerprinsippet, offerteori og skattlegging som instrument for rettferdighet.
Brukerprinsippet er tema for kapittel 3. Dette prinsippet innebærer at skattebyrden skal fordeles etter individenes forbruk av offentlige goder, slik at skattleggingen er å forstå som en betaling for disse. De klassiske argumentene for brukerprinsippet henter premisser fra naturretten og kontraktteori. Senere har man argumentert for brukerprinsippet med utgangspunkt i markedsøkonomisk teori.
Evneprinsippet behandles i kaptlene 4 og 5. Kjernen i evneprinsippet er at skattebyrden skal fordeles etter individenes evne til å betale skatt. Jeg mener at evneprinsippet kan deles inn i en endogen og en eksogen variant: Den endogene fortolkningen av evneprinsippet konsentrerer seg utelukkende om fordelingen av selve skattebyrden, mens den eksogene varianten ser skattlegging som et element i et større sosial fordeling som samlet skal være rettferdig.
I kapittel 4 knytter jeg den endogene tilnærmingen til den såkalte offerteorien. Her vurderes skatt som en negativ nytte for individet, og et nyttetap for samfunnet, og poenget er å minimere dette offeret. Offerteori henter mye av sitt premissgrunlag fra utilitarismen.
Den eksogene tilnærmingen diskuteres i kapittel 5. Her vurderes skattlegging som et instrument for sosial rettferdighet. Likhet og omfordeling er sentrale verdier, og progressiv beskatning vurderes som en tilstrekkelig betingelse for å aspirere til sosial rettferdighet. I forbindelse med dette skatteprinsippet gjør jeg rede for John Rawls synspunkter på skattlegging.
I kapittel 6 presenteres kritiske innvendinger til de prinsippene det er argumentert for tidligere. Jeg tar utgangspunkt i liberalistiske synspunkter som kritiserer skattlegging fra ulike perspektiver: Økonomiske effekter, kritikk av progressiv beskatning, og en rettighetsbasert avvisning av beskatning dekker det meste av kritikken mot skattlegging generelt. I denne forbindelse viser jeg elementer av tenkningen til Friedrich Hayek og Robert Nozick.
Kapittel 7 oppsummerer og avslutter det hele.