| dc.description.abstract | Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er interesse for såkalte "unødvendige" kriger, dvs. militære konflikter der forholdene opprinnelig lå vel til rette for en fredelig løsning. Eller sagt på en annen måte: hvorfor trappes enkelte internasjonale konflikter hvor det i utgangspunktet finnes muligheter for felles akseptable forhandlingsløsninger, opp til et nivå der krig oppfattes som en mulighet, eventuelt blir en realitet?
Det teoretiske svar som gis er først og fremst inspirert av Thomas Schellings "The Strategy of Conflict". Det bygger på en spillteoretisk tilnærming til internasjonale forhandlinger, der bløff og eks- eller implisitte trusler er sentrale elementer i forsøkene på å nå gunstige forhandlingsløsninger i interessekonflikter som berører betydelige verdier for aktørene. Opptrappingspotensialet er først og fremst en følge av den uklarhet som preger internasjonal politikk. Den samme uklarhet som gjør det mulig å bløffe opponenten mht. hvilke løsninger som er akseptable og hvilke som er uakseptable, skaper også muligheter for feilvurderinger av opponentens syn på situasjonen. Resultatet kan bli at bløffene (i den grad de vellykkede) eliminerer konfliktens (oppfattede) avtalefelt, slik at en av aktørene forledes til å tro at det ikke er mulig å nå en forhandlingsløsning og handler deretter. Kapittelet gjennomgår også de tilsvarende farer som ligger i bindingsteknikkene i disse konfliktene, dvs. de teknikkene som benyttes for å tvinge frem et gunstig resultat ved å binde seg til en bestemt konfliktløsning.
Teorikapittelet gir også alternative forklaringer på hvorfor enkelte konflikter trappes opp til et høyt nivå, slik som militære normer for krisehåntering, feilvurdering av trekk i andre samtidige internasjonale spill, feiltolkninger pga. et foreldet grunnleggende syn (image) av opponenten mm. Kapittelet inneholder en oversikt over enkelte modeller for kriseadferd som er utviklet av Charles Hermann. Disse legger vekt på at adferden endres i kriser, og ofte får irrasjonelle islett. Endelig tar teorikapittelet opp forholdet mellom de såkalte nasjonale og internasjonale spillebord i en internasjonal forhandlingssituasjon. Dette delkapittelet er basert på et arbeid av Robert D. Putnam.
Teorien anvendes deretter på unionskonflikten i 1905, dvs. på forhandlingssituasjonen mellom Norge og Sverige etter at Norge 7. juni ensidig erklærte at unionsforholdet var opphørt (som en følge av at unionskongen hadde opphørt å fungere som norsk konge fordi han hadde sprengt forfatningen). Fremstillingen tar utgangspunkt i Riksdagens svar på den ensidige norske aksjonen, dvs. dens vilkår for å anerkjenne en eventuell oppheving av riksakten. Deretter fremstilles den forberedende tilnærmingsprosess mellom landene, en prosess som var sterkt preget av at Norge samtidig søkte å internasjonalisere konflikten ved å søke offisiell dansk-engelsk støtte for et kongevalg før forhandlingsoppgjøret med Sverige. Da dette ikke lykkes (først og fremst pga. sterk svensk motstand og trusler (vis-à-vis både Norge og Danmark) om at en slik utvikling ville kunne sette freden i fare), begynte de direkte forpostfektningene med sikte på forhandlinger. Disse fant sted i Karlstad i september og det store stridsspørsmålet var Rikdagens krav om rasering av de norske grensefestningene. I spillet om disse festningenes skjebne var bløff og trusler (eks- eller implisitte) dagens orden (som den svenske statsminister Christian Lundeberg på et tidspunkt skal ha sagt til sin norske kollega, Christian Michelsen: "Det gjælder jo for os begge et spil om liv eller død.") Et dramatiserende innslag i forhandlingssituasjonen var den norske beslutning om en delvis mobilisering. Avslutningsvis gir oppgaven et oppsummerende svar på hvorfor det ikke ble krig mellom Sverige og Norge. | nor |