Abstract
Fokuset i denne oppgaven har vært hvordan man i Belgia har løst de kulturelle konfliktene ved hjelp av politiske virkemidler. Til tross for sterke religiøse, økonomiske og språklige motsetninger, maktet man å bygge bro over disse skillene, og fant en løsning som gjorde at de forskjellige befolkningslagene kunne leve sammen. Dermed skapte man også en politisk stabil stat i et samfunn med et høyt konfliktpotensiale.
Tiden mellom 1965 og 1978 representerte derimot en periode med en sterkere spenning mellom de kulturelle motsetningene. Flamskspråklige og franskspråklige befolkningsgrupper var blitt hovedpartene i en dominerende språkstrid. De tradisjonelle virkemidlene som før hadde dempet konflikter i religiøse og økonomiske spørsmål var ikke tilstrekkelige for å dempe den nye språklig-regionale konflikten. Landet var mer splittet enn hva det noengang hadde vært. Med splittelsen mellom Flandern og Vallonia, hevdet flere at det politiske systemet var endret.
Oppgavens problemstilling er: hva kjennetegnet det belgiske politiske systemet før 1965, og hva var årsakene til at dette systemet endret seg i årene 1965-1978?
I oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i en foreliggende modell om konfliktløsningsteknikker i pluralistiske samfunn. Denne modellen om det konsosierte demokratiet ble utformet av Arend Lijphart på slutten av 1960-tallet, og var en modell som forklarte politisk stabilitet i Nederland, Belgia, Sveits og Østerrike. Modellen ble imidlertid utsatt for massiv kritikk på 1970 og 80-tallet. Endringer i flere europeiske politiske systemer hadde ført til at det ble stilt spørsmålstegn ved modellens beskaffenhet som en måte å typologisere stater på.
I denne oppgaven har jeg sett nærmere på kritikken som ble reist. Med bakgrunn i nettopp påstandene om den konsosierte demokratimodellens manglende forklaringskraft, utledet jeg to hypoteser som en test av to av de tidligere framsatte årsaksforklaringene til at det politiske systemet endret seg.
Valget av hypoteser ble foretatt etter en diskusjon om årsakenes relevans og mulighetene for å gjennomføre hypotesetestene. I denne analysen antok jeg at det politiske systemet endret seg etter 1965, som følge av en endring i de samme variablene Lijphart tidligere hadde lagt til grunn for sin klassifikasjon av Belgia. En bekreftelse av hypotesene hevdet jeg derfor ville fjerne argumentet for å betegne det belgiske politiske systemet som et konsosiert demokrati.
Målsetningen om å finne årsaker til at den konsosierte demokratimodellen derfor fikk en lav forklaringsverdi, ønsket jeg å oppnå nettopp ved en etterprøving som denne.
På bakgrunn av resultatene fra undersøkelsen, hevdet jeg bl.a. at den konsosierte demokratimodellen var best egnet til å forklare politisk stabilitet i Belgia da landet var splittet av en religiøs og en økonomisk skillelinje. Framveksten av nye partier etter den språklig-regionale skillelinjens økte intensitet, var likeså en av flere årsaker som vanskeliggjorde forholdene for det konsosierte demokratiet.
Resultatene fra undersøkelsen ga rimelig grunn til å tro at de to tidligere framsatte påstandene, faktisk var årsak til at det politiske systemet endret seg. Tvilen som ble reist om den konsosierte demokratimodellens manglende forklaringsverdi i Belgia etter 1965, syntes å medføre riktighet.