Abstract
Om norsk narkotikapolitikk. En pragma-dialektisk og normativ argumentasjonsanalyse av St.meld.nr.16 (1996-97) "Narkotikapolitikken".
I oppgaven analyseres forskjellige argumenter og orienteringer som ligger til grunn for utformingen av norsk narkotikapolitikk. To problemstillinger besvares:
Er sentrale argumenter for norsk narkotikapolitikk holdbart formulert?
Fungerer norsk narkotikapolitikk moralsk forsvarlig overfor tungt problembelastete misbrukere?
Den første problemstillingen besvares ved bruk av det pragma-dialektiske rammeverk for gyldig og ugyldig argumentasjon. Innen pragma-dialektikken formuleres en rekke kategorier for konkrete argumentasjonsfeil. Følgelig kan man ved å identifisere et arguments premissgrunnlag, si om argumentet er gyldig eller om det lider av åpenbare mangler og svakheter.
I oppgaven presenteres også en rekke funn fra dagens rusmiddelforskning. Dette for å teste sannhetsgehalten i myndighetenes påstander.
Satt opp mot det pragma-dialektiske rammeverk og funnene fra kontemporær rusmiddelforskning, fremstår norsk narkotikapolitikk som dårlig begrunnet. Argumentene som ligger til grunn for politikken inneholder ofte feilaktig informasjon. Den informasjon som presenteres i Stortingsmeldingen er dessuten svært selektiv. Dette betyr at myndighetenes beskrivelser av virkeligheten er mangelfulle. På et rent argumentasjonsteknisk nivå kan det også bevises at myndighetene benytter seg av en rekke "skitne triks" for å fremdrive en støtte for den kontrollbaserte og rigid formulerte norske narkotikapolitikk. Myndighetene anvender rett og slett en rekke retoriske "tilsnikelsesmetoder" for å fremdrive en tilsynelatende støtte for politikken.
Gjennom oppgaven argumenteres det for at sentrale argumenter for narkotikapolitikken ikke er holdbart formulert. Slik sett mangler politikken et troverdig og reelt grunnlag. Norske myndigheter klargjør imidlertid i Stortingsmeldingen at de ikke er interessert i en debatt om narkotikapolitikkens grunnlag - om politikkens tilsiktede og utilsiktede virkninger. At myndighetene i et demokrati fremmer en slik holdning overfor en alvorlig og seriøs debatt, er intet mindre enn urovekkende.
Overfor oppgavens andre problemstilling anvendes normativ metode. Ved bruk av utilitaristisk, liberalistisk, deontologisk og kommunitær tenkning diskuteres to konkrete problemstillinger:
Om staten har et moralsk ansvar overfor dem som "faller gjennom" - de tungt problembelastete misbrukere (sprøytenarkomane).
Om metadon er en etisk forsvarlig behandlingsmetode av opiatavhengige.
I den normative analyse konkluderes det med at norsk narkotikapolitikk ikke er moralsk forsvarlig før narkomanes levekår bedres betraktelig.
Etisk argumentasjon fremmer også prinsipiell støtte til en påstand om at myndighetene bør øke antallet av metadonbehandlingsplasser.
I oppgaven konkluderes det med at det er rom for store forbedringer i norsk narkotikapolitikk på følgende områder:
På et argumentasjonsteknisk plan.
På et erkjennelsesmessig plan.
Overfor utformingen av velfungerende og effektive narkotikapolitiske virkemidler.
Overfor behandling og rehabilitering av tungt problembelastete misbrukere.