| dc.description.abstract | Fransk NATO-politikk i 1990-årene: Kontinuitet eller endring?
Denne oppgaven omhandler Frankrikes forhold til den atlantiske alliansen i 1990-årene. Etter 30 år utenfor NATOs integrerte militære strukturer valgte Frankrike å starte en tilnærming til alliansen på begynnelsen av 1990-tallet. I den senere tid har denne tilnærmingen imidlertid stoppet opp, og det er utviklingen i det franske forholdet til NATO i perioden fra 1990-1997 denne oppgaven diskuterer.
Oppgavens problemstilling går ut på å finne frem til hvilke faktorer som forklarer fransk NATO-politikk i 1990-årene og å undersøke i hvilken grad og i hvilken forstand denne politikken representerer et tegn på kontinuitet eller brudd med Frankrikes tradisjonelle NATO-politikk?
Fransk NATO-politikk blir ofte forbundet med tradisjonell maktpolitikk, og det er derfor naturlig å analysere denne politikken ut fra et realismeperspektiv. Frankrike ble mer eller mindre utslettet som europeisk stormakt etter den annen verdenskrig, og landets utenrikspolitikk i etterkrigstiden har dermed vært preget av en streben etter å gjenerobre sin rang i det internasjonale samfunnet. Mye tyder på at streben etter makt og innflytelse i det internasjonale samfunnet kan forklare fransk NATO-politikk både under og etter den kalde krigen. Etter den annen verdenskrig og etter at utviklingen i øst-vest forholdet gikk i retning av blokkpolitikk og kald krig, innså imidlertid Frankrike at en uavhengig fransk stormaktspolitikk i stor grad var illusorisk. Landet tok derfor flere ganger i etterkrigstiden initiativet til en samling av de vesteuropeiske land der Frankrike ville fått en naturlig lederrolle. Fransk Europa-poltikk kan dermed sies å være et ledd i tradisjonell fransk maktpolitikk. Frankrike har helt siden 50-tallet vært tilhenger av at Europa selv skulle ta hovedansvaret for egen sikkerhet, samtidig som de ønsket en allianse med USA av mer tradisjonell karakter. Det Frankrike har vært motstander av, er tendensen til at USA og amerikanske interesser skal dominere europeisk sikkerhet, og det var dette som var hovedgrunnen til at Frankrike trakk seg ut av det integrerte militære samarbeidet i 1966.
Etter kommunismens fall og den kalde krigens slutt har det sikkerhetspolitiske bildet i Europa blitt radikalt endret. NATOs rolle har blitt en annen, og det er ikke lenger gitt at USA fortsatt skal dominere sikkerhetspolitikken i Europa. USA har allerede trappet ned den amerikanske militære tilstedeværelsen i Europa, og det kan være naturlig å vente seg at Europa nå selv vil kunne komme til å spille en sterkere rolle i NATO. En slik utvikling var ikke mulig så lenge øst-vest konflikten fremdeles var en realitet, og dette er trolig bakgrunnen for at Frankrike nå ser det som mulig å føre en politikk som innebærer en viss tilnærming til NATO.
Mye tyder på at utviklingen i fransk politikk fra 1990-1997 er preget av stor grad av kontinuitet sammenlignet med tidligere politikk. Frankrike har siden alliansen ble grunnlagt arbeidet for en allianse der de europeiske landene i fellesskap skulle få mer innflytelse. Hovedgrunnen var imidlertid at dette ville føre til at Frankrike, i kraft av sin rolle som et ledende europeisk land, også ville få økt innflytelse. En slik utvikling lot seg imidlertid ikke gjennomføre under den kalde krigen på grunn av de andre landenes frykt for å svekke NATO-samarbeidet i en tid da en stod overfor et potensielt sovjetisk angrep. Da den kalde krigen var over, endret dette bildet seg, og franske forhåpninger om å få til et europeisk Europa steg betraktelig. NATO-toppmøtene i 1990 og 1991, underskrivelsen Maastrichttraktaten i 1992, i tillegg til NATO-toppmøtet i 1994 bidro samlet til å øke forventningene til en utvikling mot et større europeisk ansvar for sikkerheten på kontinentet. En endring av NATO i retning av en større europeisering av alliansen virket sannsynlig, og Frankrike kunne derfor uten å bryte med tradisjonell fransk politikk starte en tilnærming til denne. Imidlertid har den aller seneste utviklingen vist at USA har vanskeligheter med å gi slipp på sin dominerende posisjon i alliansen, og konkretiseringen av NATOs europeisering har vist seg å være vanskelig. Ettersom Frankrike ennå ikke har fått gjennomslag for sine krav om større europeisk innflytelse i alliansen, hadde landet ikke noe annet valg enn å avvente sin tilbakevending til alliansens integrerte militære strukturer. En tilbakevending ville nemlig ikke lenger være i tråd med landets utenrikspolitiske hovedmål som har vært konstant siden alliansen ble grunnlagt. Dette målet går ut på å sikre Frankrike makt og innflytelse i det internasjonale samfunnet. | nor |