Politisk lederskap og rasjonalitet : en teoretisk drøfting

Abstract

Politisk lederskap og rasjonalitet. En teoretisk drøfting Sammendrag Det forventes gjerne at politiske ledere i demokratiske samfunn fatter beslutninger som møter visse standarder for legitimitet. At politiske lederes beslutninger bør være veloverveide og rasjonelle skaper vanligvis heller ikke diskusjon. Hva legitime og rasjonelle beslutninger egentlig innebærer er det imidlertid mindre enighet om. Med utgangspunkt i rasjonell beslutningsteori diskuterer denne oppgaven politiske lederes muligheter til å ta gode, eller legitime beslutninger. Jeg anvender to beslutningsteoretiske hovedretninger. Den ene retningen kan benevnes kommunikativ rasjonalitet, den andre retningen kan benevnes strategisk rasjonalitet. I de siste ti til femten årene har det pågått en debatt mellom disse to rasjonalitetsskolene. De to rasjonelle beslutningsperspektivene har forskjellige innfallsvinkler til begrepet rasjonalitet. Debatten mellom de to handler i hovedsak om å være forståelsesorientert og nå beslutningsutfall som bygger på konsensus, versus aktører som er resultatorienterte, og som har som mål å få gjennomslag for sine interesser gjennom et beslutningsutfall i form av et kompromiss. Fremgangsmåten i denne oppgaven er i utgangspunktet å anvende prinsipielle trekk fra de to forskjellige beslutningsteoriene for å si noe om, eller diskutere hvorvidt, politiske ledere kan ta legitime beslutninger på grunnlag av hovedpremissene i én av teoriene. På denne måten håper jeg å gripe tak i den pågående debatten. Jeg forsøker å evaluere om vi kun trenger én av rasjonalitetstypene for å belyse legitime beslutningssituasjoner, eller om vi trenger begge rasjonalitetstypene. Spørsmålet denne oppgaven søker svar på er med andre ord: Kan politiske ledere ta legitime beslutninger på grunnlag av én rasjonalitetstype? For å besvare problemstillingen vil det være nødvendig å utvikle et rammeverk som kan anvendes i diskusjonen om de to rasjonalitetstypene. Det søkes derfor også svar på følgende spørsmål: Hvilke prinsipper for ledelse bør den politiske ledelsen etterstrebe for at den skal kunne treffe legitime beslutninger? En viktig del av avhandlingen er med andre ord å typologisere verdier og karakteregenskaper som bør etterstrebes, dersom det politiske lederskapet skal kunne fatte gode eller legitime beslutninger. Jeg avgrenser spørsmålet til å gjelde fire forskjellige ledelsesprinsipper. Det legges derfor vekt på følgende prinsipper: den politiske ledelsens autoritet, den politiske ledelsens anvendelse av motivasjonssystemer, ledelsens kognitive ressurser og de politiske ledernes personlige kvaliteter. Ledelsesprinsippene er primært et ideal politiske ledere bør etterstrebe for å foreta gode beslutninger. Det er imidlertid ikke slik at beslutninger fattet med utgangspunkt i dette idealet med nødvendighet vil være legitime. Jeg drar nytte av det såkalte prinsipal-agent perspektivet for å underbygge de fire ledelsesprinsippene. Det er forøvrig ikke oppgavens mål å teste forskjellige ledelseshypoteser knyttet opp til kommunikativ eller strategisk rasjonalitet. Oppgaven har med andre ord ikke til hensikt å foreta en empirisk prøving, og det er derfor vanskelig å trekke generaliserbare konklusjoner. Oppgaven er en teoretisk drøfting hvor hensikten er å se om hovedpremissene i de to rasjonalitetsteoriene lar seg forene med den standard de fire ledelsesprinsippene setter. Politisk lederskap sett i lys av de to rasjonalitetsperspektivene peker på følgende konklusjon: Det vil være nødvendig med begge rasjonalitetstypene dersom politiske ledere ønsker å skape legitime beslutninger ved å etterstrebe de fire etablerte ledelsesprinsippene. Anvendelsen av de to rasjonelle beslutningsperspektivene er situasjonsbestemte; de er med andre ord komplementære og ikke motstridende, slik debatten kan ha gitt inntrykk av. Politiske ledere kan ta legitime beslutninger på grunnlag av kommunikativ rasjonalitet. Det vil imidlertid oppstå beslutningssituasjoner, eller forhandlingssituasjoner, hvor den forståelsesorienterte innstillingen som dette beslutningsperspektivet betoner, vil komme til kort. Sagt på en annen måte vil det oppstå situasjoner hvor det er nødvendig at politiske ledere er resultatorienterte; situasjoner hvor det ikke skaper legitimitetsproblemer at disse lederne er strategiske og nyttemaksimerende.