| dc.description.abstract | Med Brussel mot trussel? En spillteoretisk tilnærming til Litauens sikkerhetsdilemma
Litauens aktuelle sikkerhetspolitikk er temaet for denne hovedoppgaven. Etter å ha gjenvunnet selvstendighet i 1991 har den baltiske staten utelukkende orientert seg vestover, både økonomisk og sikkerhetspolitisk, og et hovedmål er å oppnå NATO-medlemskap.
Russland er generelt mot utvidelsen av NATO østover og har framsatt trusler overfor Litauen, bl.a. om militære tiltak, for å avskrekke den tidligere sovjetrepublikken fra å søke medlemskap i forsvarsalliansen. Utover det har Litauen også blitt utsatt for russisk press. Årsaken til denne typen trusler er at Russland ikke er villig til å akseptere litauisk uavhengighet og at stormakten fortsatt ønsker innflytelse på Baltikum.
I følge Litauens militærdoktrine finnes det en risiko for at Russland kan komme til å føre aggressiv politikk. Den sentrale problemstillingen i oppgaven er derfor som følger:
Hvilke sikkerhetspolitiske mekanismer kan sette Litauen i stand til å håndtere faren som utgår fra russiske trusler?
Jeg tilnærmer meg problematikken ved å kategorisere de russiske truslene og ved å drøfte om de kan betegnes som troverdige. I oppgavens hoveddel analyserer jeg, hvilke sikkerhetspolitiske alternativer Litauen står overfor og om disse er troverdige i den grad at de har en avskrekkende effekt på Russland. Til å begynne med står Litauens sikkerhetspolitiske mål, medlemskapet i NATO, sentralt. Jeg drøfter betydningen av og sannsynligheten for Litauens tilhørighet til alliansen. Som analyseredskap i tilnærmingen til problemstillingen benytter jeg teorien om rasjonelle valg. Derfor stiller jeg opp spillmodeller for å finne fram til betingelsene som må være oppfylt for at Litauen kan avskrekke russisk aggresjon ved hjelp av NATO.
Senere i oppgaven diskuterer jeg andre aktørers relevans som sikkerhetsgarant for Litauen. Formål, interesser og muligheter til å gi sikkerhetsgarantier fokuseres på av hhv. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Den Europeiske Unionen (EU) og Vestunionen (VEU). Det samme gjøres også for to grupper av stater: (1) de nordiske/baltiske land og (2) statene med beliggenhet rundt Østersjøen. Målet er å finne ut om Litauen har effektive og troverdige alternativer til NATO-medlemskap for å oppnå nasjonal sikkerhet, samt å definere forutsetningene for deres realisering.
Sentrale kilder for oppgaven er avtaletekster, uttalelser av politiske myndigheter, offentlige publikasjoner og forskningsrapporter. Problemstillingens aktualitet tillater imidlertid ikke sammenligningen av de spillteoretiske resultatene med praktiske hendelser. Det empiriske materialet som kommer til anvendelse tjener derfor for det første som illustrasjon av typer situasjoner som analyseres. For det andre prøver jeg å vurdere prediksjonenes "levedyktighet", dvs. hvorvidt løsningene i modellene kan tenkes realisert, ved hjelp av eksempler på aktørenes aktuelle atferd.
Basert på resultatene i analysedelen trekker jeg følgende hovedkonklusjoner i forhold til oppgavens sentrale problemstilling:
(1) Det finnes institusjonaliserte sikkerhetsordninger som i prinsippet kunne garantere Litauens forsvar i tilfelle et angrep. Såfremt NATO og VEU overholder sine traktater ville medlemskap i disse organisasjonene sikre militær bistand i tilstrekkelig omfang til å kunne forsvare Litauen mot militær aggresjon. NATO og VEU fører imidlertid en beroligelsespolitikk som ikke tillater Litauens medlemskap i organisasjonene. Litauen kan med andre ord ikke bruke de eksisterende sikkerhetsmekanismene til å avskrekke russisk aggresjon.
(2) Et regionalt system av kollektiv sikkerhet kan tenkes opprettet. I dagens politiske realitet mangler det imidlertid premissene for samarbeid om sikkerhet, slik de defineres i oppgaven. Realiseringen vil framfor alt være avhengig av de enkelte staters tiltro til sine etablerte sikkerhetsmekanismer. Det kan også tenkes at andre enn rasjonelle overveielser (følelser, tradisjoner, kultur o.l.) fører til oppbyggingen av et kollektivt sikkerhetssystem rundt Østersjøen. Litauen har i begge tilfeller en passiv rolle.
(3) Det er rasjonelt for Litauen å holde fast ved medlemskap i NATO og/eller VEU som et sikkerhetspolitisk formål. Så lenge truslene opprettholdes fra russisk side har Litauen behov for de garantiene som disse organisasjonene står for. Så lenge ingen er villig til å gi sikkerhetsgarantier, vil det være rasjonelt for Litauen å bruke krefter på å minske sannsynligheten for at de russiske truslene iverksettes. En økende tilnærming til internasjonale organisasjoner vil øke deres interesse i en suveren partner, trolig også deres vilje til å opprettholde suvereniteten. Dette ville gjøre det vanskeligere for Russland å vurdere om og på hvilken måte Litauen eventuelt ville støttes i tilfelle russisk aggresjon. Resultatet kan være at det blir mindre attraktivt for Russland å opptre aggressivt. | nor |