Abstract
Stortingsmelding nr 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn ble i januar 2003 fremlagt for Stortinget. Etter en stor debatt, vedtok Stortinget i juni samme år, med et klart flertall, å flytte 900 statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Forslagene i tilsynsmeldingen kan sees langs to dimensjoner, hvorav den ene er distriktspolitiske hensyn, og den andre forvaltningspolitiske endringer. Tilsynsmeldingen omfattet 11 tilsyn, hvorav 7 skulle flyttes ut av hovedstaden. Luftfartstilsynet skulle flyttes fra Oslo til Bodø.
Luftfartstilsynet var meget kritisk til utflyttingen og fremla en rekke faglige argumenter for hvorfor utflyttingen ikke bare var uheldig, men til fare for sikkerheten i norsk luftfart. Samferdselsdepartementet hadde hovedansvaret for å implementere vedtaket, og implementeringen ble en problematisk prosess.
Aktørene hadde ulike situasjonsoppfatninger av følgene ved utflytting. En debatt om virkemidler for gjennomføring av utflyttingen nådde sitt klimaks rundt årsskifte 2004/2005, hvor tilsynet ba Samferdselsdepartementet revurdere grunnlaget for beslutningen om å flytte Luftfartstilsynet. Det oppsto en tillitskrise som resulterte i at luftfartsdirektøren tilslutt gikk fra sin stilling; en sjelden reaksjon overfor etatsledere i staten og i forvaltningen forøvrig.
Min problemstilling belyses av et instrumentelt og to institusjonelle organisasjonsteoretiske perspektiv, og lyder som følger:
1) Hva kjennetegner implementeringen av vedtaket om å flytte Luftfartstilsynet fra Oslo til Bodø, med fokus på perioden høsten 2004/vinteren 2005?
2) Hva hindret en bredere og raskere implementering?