Mellom bjørnen, ulven, og Koranen : alliansepolitikk i Kaukasus etter oppløsningen av Sovjetunionen : hvordan kan alliansepolitikken til Armenia, Azerbaijan og Georgia forklares?

Abstract

"Mellom bjørnen, ulven og koranen". Oppgaven tar for seg alliansepolitikken til de tre statene Armenia, Azerbaijan og Georgia, fra slutten av 1991 til utgangen av 1994. Statene ble selvstendige i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Kaukasus-området har historisk vært omgitt av konkurrerende stormakter, en situasjon som kan sies å ha oppstått på ny etter at de tre tidligere sovjetrepublikkene ble selvstendige stater. Oppgaven vurderer de tre statenes alliansepolitikk i lys av flere allianseteorier. Stephen M. Walt har skrevet flere teoretiske bidrag, hvor han hevder at stater primært allierer seg med hverandre som svar på oppfattede trusler. Han finner at stater oftest allierer seg mot stater som oppfattes som trusler, såkalte Balancing-allianser. Bare under helt bestemte forhold allierer stater seg med stater de oppfatter som trusler, såkalte Bandwagoning-allianser. Han vurderer og forkaster flere andre mulige forklaringer på allianseinngåelser, men hevder imidlertid at økonomisk o.a. hjelp kan være grunn til allianseinngåelser under helt bestemte forhold. Deborah Welch Larson hevder stater som ikke representerer samfunnets identitet, og ikke oppfattes som legitime av større eller mindre deler av befolkningen sannsynligvis vil alliere seg med ytre trusler, dvs. Bandwagoning. Dette skjer fordi statens ledelse ser det som en mulighet for å styrke sin interne maktposisjon. Randall Schweller hevder stater ikke bare allierer seg mot trusler, men at allianser også inngås med offensive målsettinger, dvs. stater allierer seg også for å angripe andre. På bakgrunn av disse teorienes antagelser om hva som fører til allianser, blir det utledet hypoteser om årsakene til de tre statenes allianseinngåelser. Disse vurderes så i forhold til de tre statenes alliansepolitikk 1991-1994, for å finne hvilke hypoteser som best kan sies å være i samvar med statenes faktiske atferd. I det følgende blir hovedkonklusjonene gjengitt: ARMENIA: Armenias alliansepolitikk ser først og fremst ut til å kunne tolkes som Balancing mot oppfattede ytre trusler. Det virker i tillegg sannsynlig at økonomisk og annen hjelp påvirker alliansepolitikken pga. Armenias avhengighet av slik hjelp. Armenia har muligens også hatt et offensivt formål med sin alliansepolitikk. AZERBAIJAN: Azerbaijan har ført en svært vekslende alliansepolitikk under stadig skiftende politisk ledelse. Det ser imidlertid ut til at denne først og fremst har vært et svar på oppfattede trusler fra andre stater, eller på interne trusler mot statens ledelse, samt landets territorielle integritet. Azerbaijans forskjellige ledere ser ut til å ha forsøkt å besvare slike trusler ved å alliere seg mot dem, Balancing, så sant dette har virket mulig. Under bestemte forhold har de imidlertid inngått allianse med stater oppfattet som trusler, Bandwagoning. GEORGIA: Georgia har stort sett hatt samme politiske ledelse i perioden, men endret sin alliansepolitikk fra forsøk på Balancing-allianser mot interne og ytre trusler, til Bandwagoning-allianse med en oppfattet ytre trussel i 1993. Det er også mulig et behov for økonomisk hjelp bidro til denne endringen i alliansepolitikk. Funnene kan sies å være mest i samsvar med hypotesene avledet av teoriene til Stephen Walt og Randall Schweller. Hypotesen som avledes av Deborah Welch Larson ser ikke ut til å samsvare med statenes alliansepolitikk i særlig grad.