Fra statsdannelse til statsoppløsning : konsensus eller majoritetsstyre? : en historisk-komparativ studie av de demokratiske periodene i Tsjekkoslovakia

Abstract

«Fra statsdannelse til statsoppløsning. En historisk-komparativ studie av de demokratiske periodene i tsjekkoslovakia» Tema for oppgaven er en sammenlikning av det to demokratiske periodene tsjekkere og slovaker erfarte under en samlet statsdannelse med hovedvekt på hvordan demokartiet var utformet fro å håndtere den nasjonale konflikten. På grunnlag av Arend Lijpharts demokratimodeller søker jeg å belyse hvorfor den 1.republikk(1918-38) besto som en statsdannelse, mens staten gikk i oppløsning under det nye demokratiet etter fløyelsrevolusjonen.(1989-93). Lijphart skisserer to logisk motsatte demokratimodeller. Majoritetsmodellen bygger på at flertalletsviljen ene og alene skal ligge til grunn for politiske beslutninger. Idealmodellen forutsetter blant annet en sentralisert statsmakt og en ettpartiregjering som forfekter flertallsviljen fullt og helt. Et slikt majoritetsstyre kan være effektivt i homogene samfunn, men kan forsterke konfliktnivået og virke destabiliserende i dypt splittede(plurale) samfunn. I slike samfunn kan flertallsregelen konsekvent ramme minoriteter ved at de holdes permanent utenfor den utøvende makten. Med konsensusdemokrati introduseres derfor et sett av institusjoner som reduserer konfliktnivået gjennom garanterte rettigheter og gjennom ordninger som sikrer at ingen kulturgupper holdes utenfor den utøvende makten. Konsensusmodellen er utformet slik at flest mulig kan samles om de politiske beslutningene og med en rekke innebygde begrensninger på vanlige flertalldsavgjørelser. Idealmodellen forutsetter blant annet en storkoalisjon og en desentraliserte og føderal statsmakt. Jeg benytter også den såkalte konsosiert demokratimodellen som i stor grad er overlappende med konsensus modellen. Men denne modellen legger også vekt på eliteatferd som en sentral variabel for å forklare hvorvidt slike maktdelingsarrangementer skal bli relativt effektive. I tillegg belyser også denne modellen strukturelle forhold som påvirker mulighetene for å lykkes med en slik startegi eller det som betegnes fordelaktige betingelser. Tsjekkernes og slovakenes ulike historiske utvikling og tilknytning til Østerrike-Ungarn medvirket til at de ved statsinngåelsen var sterkt avvikende m.h.t. sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk utviklingsnivå. Allerede ved statsopprettelsen var det derfor en betydelig segmentering langs nasjonale linjer. I tillegg var det store ungarske og tyske befolkningsgrupper som gjorde Tsjekkoslovakia til en multinasjonal stat. Dette ble ytterlige komplisert ved at det også var en betydelig segmentering langs ideologiskeskillelinjer(agrar,klasse) og som delvis krysset de nasjonale skillelinjene. Oppgaven viser at Tsjekkoslovakia i denne perioden hadde betydelig innslag av konsensuspolitikk. Men dette var en politikk som i første rekke etablerte samarbeidsprosedyrer på tves av ideologiske motsetninger og definerte ikke det slovakiske spørsmålet. Konsensus politikk gikk sammen med kulturell enhetspolitikk. De kulturelle motsetningene ble forsøkt motvirket gjennom en moderniserings og standardiseringspolitikk, den såkalte «Tsjekkoslovakismen». Institusjonelt innebar dette en sentralisert enhetsstat med klare majoritetselementer. Som en konsekvens hadd slovakene som gruppe liten mulighet til å influere på de politiske beslutningene. I stedet for at de to områdene ble integrert vokste det frem en slovakisk nasjonalisme vendt mot staten. Isolert sett var denne konsensus-enhetlige politikken tlstrekkelig til å marginalisere den slovakiske opposisjonen og til at man lykkes i å opprettholde staten. I tillegg eksiterte det «fordelaktige» betingelser som begrenset slovakenes mulighet til konfrontasjon. Slovakene fremmet heller aldri krav om selvstendighet før 1938, men var begrenset til krav om større autonomi for slovakene. Det er imidlertid vanskelig å anslå hvor stor betydning dette hadde for statens første sammenbrudd i 1938, men uten de sterke nasjonale motsetningene er det tvilsomt om slovakene ville ha alliert seg med Hitler. Denne politikken ble videreført etter reetableringen av Tsjekkoslovakia og i kommunistperioden. Dette var sterkt i minne hos de nasjonalt orienterte slovakene og på lang sikt influerte dette på mulighetene til å få til en reetablering av et demokratisk Tsjekkoslovakia i 1989. Etter 1989 ble tsjekkere og slovaker ansett som to nødvendig bestanddeler ved utformingen av det nye demokratiet. I hovedsak var institusjonene i samsvar med konsensusmodellen, utformet på en måte som ga tsjekkere og slovaker en gjensidig mulighet til å beskytte seg mot vedtak som berørte «vitale» interesser. Man maktet imidlertid aldri å komme til enighet om de konstitusjonelle spørsmålene. Samtidig var Tsjekko-Slovakia i denne periodene blitt mindre pluralt. For det første var det ikke lenger en multinasjonal, men binasjonal stat. I tillegg eksisterte det ikke lenger i tilstrekkelig grad sentripetale elementer eller «fordelaktige» betingelser. Også de økonomiske reformene fikk svært ulike konsvekvenser innad i republikkene og ved valget i 1992 var republikkene polarisert mellom tsjekkisk konservativ markedsliberalisme og slovakisk venstre-nsajonalisme. Som en konsekvens fremsto Tsjekko-Slovakia som to innbyrdes homogene og territorelt desesntraliserte nasjoner hvor incetivene for fortsatt sameksistens var betydelig svekket. På tross av dette viser oppgaven at det i siste instans var en manglende vilje blant politiske ledere som resulterte i statens oppløsning. En klar majoritet av befolkningen i begge republikkene ønsket fortsatt sameksistens. De institusjonelle strukturene var endret slik at den nasjonale konflikten for første gang fikk et politisk effektivt uttrykk. Men evnen til elitesamarbeid mellom tsjekker og nasjonalt orienterte slovaker hadde ikke i tilstrekkelig grad endret seg. På den ene siden kan konsensus arrangementet kan ha bidratt til statsdelingen. Men i lys av alternativene var statsdelingen en gjennomføring av rasjonale om størst mulig maktdeling i sin ytterste konsekvens. Det ligger likevel et paradoks i at der den politiske eliten skulle virke som brobyggere mellom et dypt splittet folk var det på mange måter splittelsen på høyeste nivå som fremtvang en statsoppløsning i en bolkning som ønsket fortsatt sameksistens.