| dc.description.abstract | Institusjoner og politisk stabilitet: en sammenlignende studie av Kenya og Tanzania
Sammendrag
Studiens tema er politisk stabilitet, og den generelle problemstillingen er hva som kan forklare variasjon i politisk stabilitet. Det induktive utgangspunkt har vært forsøket på statskupp i Kenya i 1982. Denne destabiliseringen er empirisk og teoretisk interessant fordi Kenya forut for dette ble oppfattet som et særlig stabilt politisk system, sett i en afrikansk kontekst. Tanzania på sin side har vært stabilt i hele perioden som er undersøkt, det vil si fra 1961 til 1982. Denne forskjellen i stabilitet i de to statene er forsøkt forklart med basis i Huntingtons (1968) institusjonsteori. Den presiserte problemstillingen har vært: kan forskjell i institusjonell styrke kan forklare Kenyas destabeliseringer og Tanzania stabilitet. I tillegg er det stilt spørsmål om hva som kan forklare Kenyas lange stabile periode forut for kuppforsøket, gitt forutsetningen om at institusjonen faktisk har vært svake. Studiens siktemål har både vært å forklare forskjellen i stabilitet i de to aktuelle landene, samt å vurdere Huntingtons teoretiske forklaringskraft.
Huntingtons hovedtese er at det i land som erfarer rask sosial og økonomisk endring vil bli generert sosiale spenninger i en grad som vil true den politiske orden. I en situasjon med økende sosial frustrasjon og politisk deltakelse vil den eksisterende institusjonelle struktur kunne bryte sammen. Huntingtons teori består av fire variabler, hvor den avhengige variabel er grad av politisk stabilitet. Grad av sosial mobilisering . forstått som endring i verdier, oppfatninger og forventninger blant befolkningen, er den uavhengige og bakenforliggende variabelen som antas å ha en direkte effekt på grad av stabilitet. Omfattende sosial mobilisering øker ifølge Huntington sannsynligheten for destabilisering, alt annet konstant. Sammenhengen mellom disse to variablene kan imidlertid påvirkes av to mellomliggende variabler som er potensielt stabiliserende. Den ene er sterke politiske institusjoner, som har stabiliserende effekt gjennom å moderere og kanalisere økende politisk deltakelse. Den andre mellomliggende variabelen er muligheter for sosio-økonomisk mobilitet. Dersom det er gode muligheter for slik mobilitet vil ikke sosial mobilisering i samme grad medføre sosial frustrasjon og påfølgende destabilisering.
Ut fra en generell kausalmodell er det i denne studien utledet fem generelle hypoteser, som alle er relatert til de opprinnelige problemstillingene. Hypotesene er konstruert ved å variere verdiene på de tre uavhengige variablene, hvor ulike verdikonstellasjoner vil predikere grad av politisk stabilitet.
I studiens siste kapittel er de teoretiske antakelser konfrontert med det empiriske materialet. Analysen viser at det er empiriske mønstre som samsvarer med enkelte av de generelle hypotesene. Begge landene har erfart omfattende sosial mobilisering, og er således ganske like i forhold til denne variabelen. Man skulle dermed anta at dette har generert sosiale spenninger. I Tanzanias tilfelle er det argumentert for at de politisk institusjoner har vært relativt sterke, og særlig det statsbærende parti TANU. Dette hevdes å ha hatt stabiliserende effekt. Den andre uavhengige variablene, mobilitetsmuligheter, har på sin side ikke hatt stabiliserende effekt i Tanzania. I Kenya har institusjonene i mindre grad vært velutviklet, mens mobilitetsmulighetene har vært gode. Sistnevnte variabel har dermed hatt stabiliserende effekt i det meste av perioden som er undersøkt. Kontrasten mellom Kenya og Tanzania er derfor tydelig. Noe forenklet kan dette hevdes å forklare begge landenes stabile perioder.
1 1982 ble Kenya imidlertid utsatt for en alvorlig destabilisering. Spørsmålet er da hva som kan forklare dette. I forhold til variablene inntraff det to særlig viktige endringer i perioden før kuppforsøket i 1982. Begge landene gikk inn i en alvorlig økonomisk krise, blant annet på grunn av oljepris økning og gjeldskrise. I Kenya var dette i tillegg foranlediget av president Kenyattas bortgang i 1978. Visepresident Daniel A. Moi gikk da inn i presidentembetet, men uten den karisma og etniske og klientelistiske basis Kenyatta i stor grad hadde basert sitt styre på. Den politiske og institusjonelle orden kan derfor hevdes å ha blitt forrykket i forbindelse med dette presidentskiftet. Situasjonen i Kenya var derfor preget av en reduksjon i institusjonell styrke, kombinert med at den økonomiske krisen minsket mobilitetsmulighetene. Det er derfor argumentert for at verdiene på begge de to mellomliggende, og potensielt stabiliserende variablene, var særlig lave i de to tre årene før statskuppet. Dette er derfor en plausibel forklaring på destabiliseringen i Kenya. Når det gjelder Tanzania ble også mobilitetsmulighetene redusert i samme perioden. Institusjonene var imidlertid tilstrekkelig sterke til å stabilisere det politiske systemet. Huntingtons teoretiske antakelser har derfor fått støtte i denne studien. | nor |